• Hjem

• Om meg

• Kontakt

• Arkiv

• Linker

i kategori: Hverdag

15.05.2012 @ 12:51

Noe av det beste jeg visste tidligere var å gå barbent gjennom det fuktige sommergresset, tidlig om morgenen like etter at solen hadde gitt sine første tegn til at det var veldig ok å våkne. Jeg tuslet i mitt tempo og la merke til alle detaljer på den hvitmalte dukkestuen til søsteren min og meg. Fortsatt kan jeg vagt huske den varme lukten som kommer etter at solen har varmet opp malingen på husveggen. Alle forglem-meg-eienes vakre konturer i stor kontrast til den lite frodige jorden langs hekkeplantene. Komposthaugen i hjørnet innerst i den enorme eplehagen og biene som var i full gang med å bygge et slott for dronningen deres. Jeg tok opp en ensom løvetann og tenkte stille for meg selv at den egentlig kunne minne litt om hvordan jeg kjente meg. Allerede da begynte min fornuft å skape bilder om hvordan jeg kunne bli bedre, hvordan jeg kunne forandre meg til å bli mer perfekt. Lille Martine i frukthagen trodde fra den dagen at dersom hun vokste litt fortere opp og gjorde som mamma, da ville hun kanskje få den oppmerksomheten som lillesøster fikk. 

Det var ikke uvanlig at jeg stod opp før fuglene hadde startet med korsangen, før naboen hadde satt igang gressklipperen altfor tidlig en søndagsmorgen. Jeg følte det var den eneste tiden på døgnet hvor jeg kunne leve som eventyrprinsessene og glemme alle bekymringer. Filosofen i meg blomstret. Kanskje til og med litt for mye? Psykologen min har stilt meg spørsmålet flere ganger; når var du sist lykkelig? Det er noe jeg tenker over veldig ofte. Ja, jeg kan smile og le og leve på en måte som andre kan tro er bra. Men, heter det ikke noe sånt som "faking a smile"? Faktisk så husker jeg at jeg har levd etter denne teorien fra den dagen hvor morgenstundene mine var dagens lille høydepunkt. Det skal vel være slik at du gleder deg til å stå opp for å treffe de andre skolevenninnene dine, gleder deg til å streke opp et paradis på asfalten, gleder deg til å slå rekorden i hoppetau og lete etter isbilen blant alle husene på boligfeltet? Dessverre tror jeg mye av skylden for at stadig yngre jenter og gutter får spiseforstyrrelser ligger i presset om å vokse opp. Lille Martine trodde det ville bli lettere om hun ble voksen i ung alder. Resultatet kan, som i mitt tilfelle, bli veldig dramatisk og grusomt. Barneskoleelever skal ikke leve på denne måten! De skal leve bekymringsløst og kose seg slik barn gjør best. Bekymringer kommer uansett fort nok. Hadde jeg kunnet spole tilbake i tid så ville jeg levd ut prinsessedrømmen min i flere år, ikke kastet Barbiedukkene mine, fortsatt å glede meg til Barte-TV og nytt den gode Kroneisen. Media har et veldig stort ansvar og burde virkelig skjønne hvor stor makt de har. La vær å sende slankereklamer på TV. Voksne (JA, VOKSNE. Ikke BARN!) vil uansett klare å spore de opp om det trengs! Slutt å retusjer kampanjebilder til det ugjenkjennelige. Og for ikke å snakke om; TENK. Gå tilbake i tid og finn ut hva som gjorde de beste periodene i barndommen til nettopp de beste. Jeg vet i hvert fall hvilke stunder jeg kunne tenke meg å sende i reprise.

Les kommentarer (2)   |   Del

i kategori: Hverdag

09.05.2012 @ 10:00

Når skal denne motgangen ende? Jeg har hørt noe sånt som "det er i motgang det går oppover" og "motgang gjør deg sterkere", men jeg vet ikke om jeg kan si meg helt enig. For det er vel måte på? Nå skal jeg fortelle dere et lite eventyr. 

Det var en gang to mennesker svært glade i hverandre som fikk ei lita jente. Håret var sort som kull og øynene som store, glitrende, bunnløse tjern. Foreldrene til denne lille jenta var så stolte som foreldre flest og var vel uvitende om hvilket liv den lille prinsessen skulle gjennomgå. Spesielt jentas far var naiv nok til å tro at dette skulle vokse seg til å bli en solskinnshistorie av de sjeldne. Da 15 lykkelige, men akk så slitsomme, måneder hadde gått, snudde plutselig dansen på roser. 

LAUKEMI. Blodkreft. Cellegiftkurer i det uendelige. Lungebetennelser. Sprukne lunger. Infeksjoner. Manglende hvite blodceller. Respirator. Sykebiler. Benmargsprøver. Nær-døden-opplevelser. Tårer. Redsel. Listen over ord som beskriver de tre årene på sykehus kunne vært så mye lenger. Barn rundt den lille jenta døde i takt og det var millimeter fra at hun selv ble revet bort fra verden også. Mat fristet ikke; kun bittesmå rosinesker og en skje yoghurt i ny og ne skled ned. Hennes mor og far satt og sov ved sengekanten, mens de strøk tårer bort fra det lubne cellegiftkinnet. Febertårer. Redselstårer. Det var nok en salig blanding av saltvann som strømmet ut av de velbrukte tårekanalene. Det var en ufattelig lang og tung krig som ble kjempet på Rikshospitalet. I etterkant er det blitt fortalt at ingen virkelig ikke trodde det ville bli en lykkelig slutt. Selv legene trodde de kunne forutbestemme utfallet av kreften. Allikevel så kan enkelte tilfeller ha positivt utfall. Martine overlevde.

Ettervirkningene og følgene av den dødelige sykdommen var for Martine svært tydelige. Barnehageårene og syv år på barneskolen var preget av mye smerte. Musklene til barn som har gjennomgått benmargsprøver, har vist seg i mange tilfeller å hemmes. De utvikler seg rett og slett i et saktere tempo. Martine merket dette tydelig, men var ikke klar over at det var på grunn av fortiden. Gym var et strevsomt fag. Bena beveget seg så godt det lot seg gjøre, men de sviktet under den lille kroppen. Hun skjemtes. Hvorfor skjedde dette? Selvfølgelig var hun ikke alene om å merke de svake lemmene. Det var her mobbingen startet. Utfrysning ble hverdagslig kost. Denne mobbeformen utviklet seg som bakterier i varmt klima. Det var kanskje ikke flust av skjellsord, men det var den stumme mobbingen. At hun aldri ble bedt med på noe, at de dypeste hemmelighetene hennes ble spredt til alle på skolen og at hun følte seg mer alene enn noen gang tidligere.

2002 tok livet hennes enda en brå vending. Eller, ikke bare hennes liv, men hele familien hennes møtte veggen. Martine var ikke den mest høylytte personen i verden og omsorgsfullheten overskygget hennes egne problemer. Å være omsorgsfull er en helt fantastisk egenskap, men det kan også drepe deg. Hun merket ikke følgene av å stenge alt inne før i 2007. Det er ikke lett å si hvorfor det plutselig ble et vendepunkt, men flere faktorer spilte nok inn. Starten på en rundans av innleggelser på psykiatriske avdelinger og somatisk sykehus var satt igang. Sunnhet, ja, det skulle få henne til å døyve smerten hun bar inne med. Det som skjedde var at det gjorde så mye mer med jenta. Det forverret situasjonen.

Sondemat kan være din beste venn dersom du ikke klarer å bevege hånden fra tallerkenen til munnen. For Martines del ble det hennes fiende. Halsen ble hoven av soppinfeksjoner på grunn av den gnagende plastslangen. Sykepleiere og leger var stadig innom rommet som var tildelt jenta. De presset den tyktflytende, illeluktende næringen ned i sonden, samtidig som det ble tatt hyppige blodprøver og vitamininjeksjoner ble sprøytet inn i musklene. Mellom slagene var hun etterlatt for seg selv bak fire betongvegger; hun fikk verken bevege seg eller snakke i telefonen. Besøk av familie var også forbudt. Hun skulle skjermes fra omverdenen og foreldrene skulle avlastes. "Det er til alles eget beste!". Ok, det hadde kanskje hjulpet andre, men Martine var ikke "andre". Martine var et eget individ med helt egne bekymringer, meninger og forutsetninger. Hele situasjonen ble bare forverret. Det å måtte ha en hærskare av hvitkledde mennesker etter seg uansett hvor enn du beveger deg, kan vel alle med hånden på hjertet si kan gå deg på nervene og få deg til å kjenne deg som et stakkars sirkusdyr i bur? I hvert fall følte den syke jenta det på denne måten.

For å fokusere mindre på spisevegringen var det forbudt å snakke om den. Alt skulle være "normalt". Normalt hadde pasienten glemt hvordan var. Tross alt hadde hun stengt inne alle vonde følelser så lenge, at hun trodde det skulle være slik tankene fortalte henne. Nå skulle plutselig hele Martines verden forandres fordi andre sa hun var annerledes. Hun var syk. Dødssyk. Etter en stund slapp heldigvis jenta å ligge på isolat grunnet manglende hvite blodlegemer, slik hun hadde som kreftpasient. Selv om dette ble opphevet var det ikke snakk om å ha familie på besøk. Gråt ble dagskost. Det ble likestilt med næringsdrikker, som forøvrig ble fortært på høykant. Ikke fordi hun hadde lyst, men det var et nødvendig onde. Et nødvendig onde Martine ikke klarte å forstå. Hun var jo ikke syk. Jo, hun var veldig utmattet, deprimert og vennene hennes forsvant som dugg for solen. Men en spiseforstyrrelse hadde hun så absolutt ikke. Hun forstod ikke hvorfor psykologer og snakketerapi ikke kunne gi henne hjelp. De fortalte at BMI´en måtte krype fra under 11 til 15 før det skulle kunne gi noen som helst virkning. Her spilte Martines tanker henne nok et puss. Det var så altfor mye som ble sagt som hun ikke klarte å forstå. Syk det var hun ikke og undervektig, nei, hun var langt fra det. 

Ja, så nå sitter jeg her da. Martine på snart 22 år, uten noen som helst friskmeldterklæring. Psykologer og leger som skjeller meg ut og forteller hvor dårlig person jeg er, har gitt meg nok. Jeg er syk i hodet, for frisk til å være innlagt, men for syk til å være hjemme. Ok, jeg har innsett at jeg har et problem og jeg har gitt alt jeg har maktet for å stole på andre. Men det er måte på hvor mye et menneske skal bære på sine skuldre. Å vite at helsevesenet bryter loven er ingen kjær følelse. Heller ikke tapet av venner har gjort meg bedre. Akkurat de kan ikke klandres, for jeg vet hvor vanskelig det er å leve med meg selv. Jeg skulle bare ønske jeg snart kan få slippe mer motgang nå! Kamp, blod, svette og tårer. Sykehus har jeg forlengst gitt opp. Der vil jeg ikke ha noen nytte av å være. Nå står jeg på egne ben. Prøver i hvert fall. Som alle andre har jeg drømmer og mål her i livet, men jeg har vært dårlig så lenge at jeg nesten har gitt slipp på dem. I det siste har jeg allikvel begynt å tenke "drømmer og mål har vel ikke oppstått uten grunn?". Jeg våger å tro det, fordi jeg er trøtt av å ikke kunne være glad og å leve i en zombietilværelse. Martine har ikke hatt noe annet enn vonde år. Nå må det snart være nok. Jeg skal fortsette å klore meg fast til håpet om en bedre fremtid. 

Les kommentarer (12)   |   Del

i kategori: Hverdag

27.04.2012 @ 22:04

Kroppen er som en murstein om dagen. Den er tung av alt, altfor mange tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å gjenta meg selv, men dessverre er hun der fortsatt og lenker meg fast. Rett foran meg er et veiskille; den ene veien er det et skilt som peker mot noe som lover meg et friere liv der jeg er har flagrende sommerkjole og kan løpe barbent rundt, plukke blomster og nyte jordbær. Derimot er det mange glemte følelser som vil blusse opp i denne nye verdenen. Følelser jeg har glemt hvordan kjennes på kroppen. Den motsatte veien er et like fint skilt, men her er jeg veldig godt kjent. Ved først øyekast er dette det selvsagte førstevalget, men i tillegg er det fastspikret en kjøkkenvekt og strikte tvangshandlinger. Et trygt sted og en trygg verden. For meg, vel og merke.

De fleste ville kanskje valget falt naturlig? Tynn-ufornuftig kjemper en kamp inni meg om å få bytte navn. Hun misliker at hun kalles tynn-UFORNUFTIG. Hun skriker til meg dag som natt og beordrer meg til å skjønne at dette livet jeg har surret meg fast i, er det eneste. Allikevel hører jeg andre fortelle om gode opplevelser, tanker om fremtiden, drømmer og lykke. For meg er dette så diffust at jeg ikke våger å drømme om å oppleve disse tingene. I alle år er det hverdagen jeg nå går igjennom den eneste; dette er normalt. Fy, som jeg hater ordet normalt. Det beviser at det er andre ting som er unormale. Selv om jeg har fått prentet inn at dette er den eneste levemåten i 10 år, så fortsetter leger og psykologer å fortelle meg at jeg er syk. Jeg er psykisk syk og vet ikke mitt eget beste. Kanskje det ikke er helt vanlig å lekke som en vannkran ved hver minste matbit som sklir nedover halsen og utvider spiserøret, men jeg kan vagt huske følelsen av å være alene. Jeg vil på dette tidspunktet faktisk felle litt saltvann når jeg spiser, enn å føle meg ensom. Lille Martine vil jeg ikke skal gjennomgå de samme tingene en gang til. Jeg føler trøst i hun som lever et lykkelig liv i hodet mitt. Hun er overfôret på depresjon og destruktivitet. Dumme, trofaste tynn-ufornuftig har nok ikke BMI på 13. Hadde hun livnært seg på vanlig mat, ville hun mest sansynlig gjort familien blakk på grunn av det høye matbudsjettet. Det gir et klart bilde på hvor stor plass hun faktisk tar opp. 

I det siste har jeg våget meg ut på ville veier. Jeg har sådd en liten hemmelig drøm langt der inne bak den overvektige dysterheten. Innerst inne håper jeg drømmen utvikler seg til en firkløver; ikke ploghavre. Det hadde vært en stor sjanse for meg til å motbevise den styggheten som har farget hjertet mitt sort som tjære. På en annen side så har alle gryende håp og drømmer blitt knust eller misfarget som bjørketrær langt E18. Det er lov å drømme, ja, men jeg har sluttet å tøre. 

Les kommentarer (0)   |   Del

i kategori: Hverdag

16.04.2012 @ 22:00

Du gir meg angst. Du gir meg altfor lavt blodtrykk. Du gir meg hjerteflimmer. Du gir meg tvangstanker. Du gir meg søvnvansker og skaper avhengighet til sovemedisiner. Du gir meg sosial angst. Du gjør meg avhengig av ting jeg ikke bør være avhengig av. Du låser meg til hjemmet slik at jeg aldri får vært meg. Vært ungdom. Levd livet som man skal leve det. Du fører til tvangsinnleggelser. Du tar fra meg livsgnisten. Du stjeler min evne til å gjøre det jeg elsker; trening, vennebesøk, familiesammenkomster, dansing, latter, glede, livslyst, reising. Du frarøver meg alt som gjør livet verdt å leve. Stemmen din gjør at jeg gråter uten at det kommer tårer. Du får meg til å se på livet som noe meningsløst og noe som ikke er verdt å kjempe for. Jeg vil jo uansett ikke leve til jeg er 30 en gang? Du sier jeg ikke kan noe. Du sier jeg er en dårlig venninne, datter, barnebarn og student. Du sier jeg er overvektig. Du sier jeg ikke kan noen ting. Du forteller at jeg er mislykket. Du hvisker at jeg bør ta lettvinte løsninger for å slippe å gjennomgå det jeg opplever nå. Du sier at jeg har kommet til verden ved en feiltakelse og at det beste som finnes er å sove for å glemme. Forsvinne. Fordufte. 

Allikevel er det noe som holder meg her. Det er som jeg gang på gang beskriver, et helvete å leve dette livet, men den som gir seg vet ikke om det til slutt vil vise seg å være et lys i enden av tunellen. Jeg våger å håpe på det siste. Nå har jeg så altfor mye å tenke på og har det mye tøffere enn på lenge, men uten motgang vet man ikke når man har det bra. De som sier livet er en dans på roser vet ikke hvordan det er å leve, mener jeg. Man blir virkelig sterkere av å kjempe litt. Derfor skal jeg ikke gi meg før jeg trekker mitt siste åndedrag.

Les kommentarer (9)   |   Del

i kategori: Hverdag

12.04.2012 @ 19:23

Det er sol utenfor de, kremt, flekkete vindusrutene. I mitt hode er det regn. Ikke bare yr, men skikkelig regnskyll du kan sammenligne med regntiden i regnskogen. Utenfor husets panelbelagte vegger er det knapt noen vindkast som gir liv til de foreløpig bladløse grenene. Martines hode er fylt av kripende kast som velter trær, tar tak i biler og kaster de meter på meter bortover, røtter som røskes opp, og paraplyer som vrenges på grunn av de kraftige takene. I dag fikk vi beskjed på skolen av vår kjære lærer at gymprøven utsettes noen dager, noe som gjorde de andre elevene sjeleglade. På min side startet det et oppgjør med meg selv. Planene mine, klippene som holder meg her på jorden, ble endret. Hverdagen min er proppet med slagplaner, tvangshandlinger jeg MÅ følge, regler og restriksjoner. En hel uke og et liv er basert rundt disse. Det er noe som før var noe jeg fant ut ville være smart å bruke for å komme meg helskinnet gjennom en forferdelig hverdag. Nå er det ikke lenger noe jeg gjør frivillig, men det har blitt tvang. Kan jeg si frivillig tvang? Små bagateller bagatelliserer jeg og blåser opp til store heliumballonger. 

Alt jeg gjør kan virke tilfeldig, men slik er det ikke. Dagen før eller uken før en dag, er planlagt i detalj. Uforutsette ting kveler meg. De gir meg angst. Når jeg møter situasjoner der utfallet er at jeg må endre disse "reglene" jeg hatr i hodet, blir jeg så fokusert på all negativitet. Jeg vet det er sunt som grønnsaker å ta ting utfordringer, noe som for meg dette virkelig er. Problemet er bare det at jeg er så altfor god til å planlegge og litt for svak til å endre på planene jeg har lagt for ukene mine. Det kan være seg å stå opp 08.30, men "forsove meg" til 08.35. Eller drikke et glass vann "for mye". Det er dessverre ikke lett å forklare tankespinnet som florerer i hodet mitt når jeg må skyve på de hverdagslige tingene mine, men jeg vet bare at jeg drepes innvendig. Ikke engang om nettene får jeg fri fra dette. Senest i natt hadde jeg mareritt som følge av en uforutsett endring. Det er ingen sovemedisiner i havet som får meg til å hilse på Jon Blund dersom jeg har blitt hilst velkommen av frøken tynn-ufornuftig. For endring i planene kan bety kutting av kalorier. Et skritt nærmere nullpunktet. Et skritt nærmere gressmatten. Døden. Dessverre en faktaopplysning jeg har kjent på mange ganger, men jeg kan ikke gi opp. Blod, svett og tårer. For meg er det storm før stormen!

Me.

Photograph: Fotograf Lisbeth Jacobsen

Les kommentarer (1)   |   Del

i kategori: Hverdag

09.04.2012 @ 18:44

Dagene går forbi. Alt sklir foran øynene mine som en sakte svart-hvit stumfilm. Det som skjer rundt meg spiller ingen rolle, for det eneste jeg enser er mine egne tanker og opplevelser av mitt avanserte bekymringer. Lik som skuddåret kjenner jeg på et sting av glede boble gjennom blodet. Som en slags første kjærlighet. Ja, for jeg antar det er slik en forelskelse kjennes? Det har jeg nemlig aldri opplevd på kloss hold. Egentlig kan jeg ikke si jeg har merket så mye til denne kokende, positive energien på veldig, veldig lenge heller. Kanskje jeg lettere kunne klart å få ut noen latterutbrudd, grått av glede, løpt barbent i det duggfriske sommergresset, bare fordi det gjenspeiler barndomsminner, sunget til Pocahontasfilmen uten å skjemme meg eller få prestasjonsangst, dratt ut med venninner for å slippe alle hemninger, eller rett og slett kastet kjøkkenvekten i asfalten, om jeg satt på meg skylapper og fulgte den mikroskopiske Martine-stemmen? 

Påsken og julen har for meg alltid vært to av årets høydepunkter. Alle inntrykk og lukter ga meg en barnslig lykkefølelse som jeg aldri ville slippe taket på! Jeg var glad. Jeg hadde det godt. Jeg var et barn så bekymringsløs som barn skal være. Sommeren kom hakk i hæl av favoritthøydepunkter. Isbilens klingende bjeller med en skokk av barn som løp etter den for å få kjøpt den etterlengtede, første sommerisen. Alt fortidlige sommerbad i alt, alt, alt for kalde tjern. Blålige lepper og hakkende tenner. Vannkrig. Liljekonvallplukking. Lange turer i fjellet og den årlige storbyturen. Alt dette er opplevelser som var positive for lille Martine. Ting som gjorde meg glad. Det gjør meg fortsatt godt å tenke på, men jeg tør ikke lenger å slippe innpå følelsen om å ha det bra. 

De siste 10 årene har jeg rett og slett fortrengt tanken på å ha det godt. For de fleste gangene jeg har tenkt "nå er det min tur til å være den glade jenta jeg alltid har ønsket å være. Den jenta jeg engang var!", så har jeg våknet opp dagen etter med verdens dårligste samvittighet og tanker som gjør at jeg fortrenger positiviteten. Hyppigheten av nederlag har bare ballet på seg de siste årene, og jeg kjenner meg selv så alt for godt. Jeg kan sitte i sofaen med biologipensum og være så konsentrert syke meg kan være, før jeg blir truffet i brystet av en forferdelig angst. Det er omtrent umulig å vite når disse anfallene kommer, men det er slik det er. Derfor kan jeg ikke, eller rettere sagt, tør jeg ikke, å glede meg. Det tar drepen på meg og livsgnisten. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som sliter med de samme opplevelsene som meg, kunne fått god hjelp. I stedet blir i hvert fall jeg fortalt at jeg må legge bekymringene på hyllen og bare spise. For mat er det eneste som hjelper; det er medisin. Ja, men hvorfor er det slik da at maten for min del strør salt i de uhelbredelige blødningene? 

Les kommentarer (8)   |   Del

i kategori: Hverdag

02.04.2012 @ 22:04

Gule kyllinger. Gule påskeliljer. Gul sol. Gulorange appelsin. Gult på Kvikk Lunsjpapiret. Gul påske. Jeg kan fortsatt huske gleden jeg følte rundt denne høytiden. Det å kjenne den kalde, gode vinden gi liv til det lange håret samtidig som solen gir fregner på nesetippen. Lukten av den søte frukten som skrelles, mens søsteren min koser seg med yndlingssjokoladen sin. Yatzyterningene som viser 1-2-3-4-5-6; FULL STRIGHT. Mormors og mine egenkomponerte spillregler. Latteren og påskeeggrebusen. Det hele får meg til å sitte med en tåre i øyekroken. For dette er gode minner. Ekte barndom fra 90-tallet. Så nær, men allikevel så fjern. 

Å våkne til Påskelabyrinten på NRK P1 var det beste jeg visste. Egentlig kunne jeg la øynene ligge livløst over øyeeplene så lenge jeg ville, men bare det å høre radioens toner fylle øregangene mine ga meg så mye mer. Det er minner som er gode å tenke tilbake på når alt føles så grått og trist. For dager som står i så forferdelig stor kontrast til 2012. På dette tidspunktet er den største gleden å klare å sove 2 timer om natten. Eller i det hele tatt å klare og gå utenfor døren. Det å sette meg ned noen timer med en skoleoppgave som vanligvis vil fullføres på 10 minutter, kan gi meg en kortvarig mestringsfølelse. Men like fort som gleden kommer, knuses den. Ikke bare av en heseblesende stemme som har forfulgt meg i alle år, men også av nære som jeg har fortrodd meg til. I alle år har jeg forsøkt å bygge opp en tillit til andre mennesker, men det har virkelig vært et blodbad uten like. Jeg trodde jeg kunne lære meg å bryte barrieren med å være redd, men nå virker det igjen like uutholdelig vanskelig. 

Jeg vil føle gleden av høytider. Le med mine dyrebare venninner. Spille Yatzy med mormor. Snakke uten å alltid veie hvert ord på vekt. SPISE en appelsinbåt selv om det ikke er favoritten. Male på egg uten å føle prestasjonsangst. Kanskje jeg ikke vil få følelse eller like minner som da jeg var 7, men er det ikke slik at når man blir eldre så er det like magisk å skape sine egne? Drømmer som kan leve videre i senere generasjoner. Jeg vil leve. Kanskje det ikke føles slik på dette tidspunktet, men jeg kan ikke gi slipp på håpet. For mamma har ikke slitt seg gjennom år etter år for å se meg visne.

Les kommentarer (2)   |   Del

i kategori: Hverdag

18.03.2012 @ 22:37

Bekymringløse øyne som stirrer deg i senk. Godhjertet og tomme for fordommer, fri fra ugjerninger og fulle av tillit. Du har vært her for meg gjennom de såreste tider. Trøstet meg på et vis bare du klarer. Uten å i det hele tatt komme med en eneste vokal eller konsonant, er du den som har fått meg til å kjempe med nebb og klør, svette, blod og tårer. Bare å føle den ru tungen din slikke håndbaken min fri fra tårekanalenes edle dråper. Ja, for jeg har ikke lett for å lekke, men sammen med deg kjenner jeg en indre trygghet. Jeg kan være meg selv. Martine. Ikke tynn-ufornuftig-Martine, men Martine med egne tanker, meninger og standpunkter. 

Ditt treårige liv har nok ikke vært lett for deg. Du har måttet gjennomgå skrik, rop og smelling med dører. Allikevel har du hoppet av glede når jeg har kommet hjem fra en stusselig time på skolebenken. Jenta mi, du får meg til å føle meg spesiell selv om jeg føler meg som den styggeste gråsteinen i universet. Det er ikke uten grunn at hunden kalles menneskets beste venn! 

Les kommentarer (6)   |   Del

i kategori: Hverdag

15.03.2012 @ 22:13

Kaken presses inn i munnen min. Tårene renner. Kroppen skjelver som et ospeløv. Jeg faller gjennom gulvet, tror jeg. Jeg slår hodet hardt i sengegavlen. Der kommer de virkelige tårene! Min lille babyhund skraper på døren og må ut på det duggfriske vårgresset for å gjøre sitt fornødne. Hun er nok ikke klar over hvorfor matmor subber de blålige føttene sine inn på kjøkkenet, tar fire sovetabletter med en minimal slurk vann mens tårene renner. Hun klynker og slikker meg på hånden. Det er en god trøst å ha. Nå kjenner jeg den kunstige søvnen setter lodd på øyelokkene mine. Jeg forsvinner inn i koma, men de perfeksjonistiske tankene vil allikevel ikke slippe taket.

Selv om lærerene mine ber meg senke skyskraperskuldrene mine, er det en stikkende torne som presser på. Jeg har fra helt siden jeg kunne snakke pålagt meg et overdrevent krav og urealistiske mål. Bra er ikke bra nok! Tynn-ufornuftig har skjult seg bak en busk og hvisket ting inn i øret mitt. Når hennes krav har blitt nådd, roser hun meg. Men allikevel tar det ikke lang tid før dette er for dårlig. Jeg skal ikke være en galloperende hest, men en sprintende leopard. Alt jeg gjør skal være det beste jeg klarer og helst mer enn det. Neglene mine klorer seg fast i håpet om å en dag slippe å ha krav så urealistiske i forhold til forutsetninger, evner og ressurser. Jeg er rett og slett slått ut av min egen utmattelse. 

Selv i koma er jeg bekymret over egne prestasjoner, evner eller muligheter for å realisere målene mine. Jeg mangler fleksibiliteten til å endre mål og krav underveis. Fortapt i detaljer og flisespikkeri. I steden for å starte med høvel og skalpell, starer jeg med sandpapir. Tynn-ufornuftig lar meg ikke slippe unna. Hendene mine skal blø på grunn av hardt arbeid. Ingen ting skal være halvhjertet. Det skal synes at jeg har jobbet og slitt. Heksen lar meg virkelig ikke glede meg over suksess, men får meg til å gruble over hva som kunne vært gjort enda bedre! Høyeste mål er ikke høyt nok. Best kan være bedre. Hun får meg til å heller være lettet over å ha unngått et negativt resultat enn å kjenne genuin lykke over å ha oppnådd noe positivt. Jeg kjenner jeg aldri strekker til eller gjør ting bra nok. Prøveresultater er alt som står i hodet på meg. Det og maten. Maten klarer jeg å håndtere. Jeg fikser det, klarer det, mestrer det! Kunne jeg ikke bare følt det for andre ting også? Fortjener jeg ikke en gang å sove som Tornerose en gang i blant? Perfeksjonisme. Jentesyndrom. Kall det hva du vil. Mitt høyeste ønske er å være mindre perfeksjonistisk. Nå kommer jeg til å ha 3. verdenskrig med tynn-ufornuftig, men det hadde vært godt å en gang kunne føle at jeg strekker til. Jeg vil være en venninne. En datter. Et barnebarn. Ikke en slavearbeider!

Les kommentarer (8)   |   Del

i kategori: Hverdag

07.03.2012 @ 11:09

Jeg har alltid følt meg annerledes. Så annerledes at jeg helst har holdt ting innesperret i slottet mitt. Ingen har kunnet vite hva jeg har tenkt, fordi min indre frykt for å ødelegge spiren til flere vennskap har vært umenneskelig stor. Alle tanker om at ingen vil like meg dersom jeg forteller hva jeg går og bærer på har tatt opp all min tid. Slottet har blitt beskyttet av tykke kjettinger i form av sosial angst og psykiske lidelser. Jeg innser nå at jeg nok helt sikkert har skøvet andre unna. De kan ikke klandres. Allikevel så vil de som kjenner meg aller best føle det på mils avstand om jeg har en tung periode. 

En viss person i hvit legefrakk som kanskje varsler fare for tynn-ufornuftig, har åpnet øynene mine og vist meg en helt nye verden. Jeg er ikke så unormal allikevel. Så klart, det er ikke hverdagslig for alle å være redd for seg selv, unngå folkemengder og frykte det mest nødvndige i verden. Men den delen av Martine som fykter dette er svakere. Jeg håper den ikke spiser seg sterk igjen på frykten min. Slottet skal være fri fra unødvendige tornekratt!

Les kommentarer (5)   |   Del

i kategori: Hverdag

16.02.2012 @ 20:36

Er tiden inne for meg? Nå som jeg står mer alene enn noen gang, klamrer jeg meg fast til det trygge og stødige. Det som for meg virker som et sikkerhetsbelte, vil for andre være rene virvelvinden. Ingen ting annet svirrer rundt i topplokket, enn tanken på å gi slipp på boblen min. Bør jeg stikke hull på den? Gang på gang har folk spurt meg "hva er det som holder deg igjen?". Ingen kan gjette hva jeg tenker. Det er ikke bestandig jeg selv vet det engang. 

Da jeg var 12 år hendte det så altfor mye. Snøballen begynte å rulle. Det ballet på seg og nå er jeg fanget. Jeg er låst inne i et mørkt rom fult av dører. Det er altfor mange valg og jeg vil åpne alle på en gang, men samtidig låse de og holde meg på samme sted. Trygt og godt. Surt og bittert. Så klart er livet en humpete landevei, men jeg føler jeg har blitt ledet feil vei. Av meg selv, av "tynn ufornuftig", av...Ja, alt og ingen ting. Når jeg først går i ring, er det da mulig å bare gå rett frem? Bryte sirkelen? 

Les kommentarer (16)   |   Del

i kategori: Dagbok

09.01.2012 @ 22:22

Noen dager...eller veldig ofte, er ikke livet en dans på roser. Heller en dans på torner. Tornene graver seg inn i meg og river meg opp. Den voksende tumoren strør salt i tornesårene. En jul innenfor fire vegger av betong har virkelig forandret min tilværelse. Dessverre ikke til det positive. Fritt sykehusvalg er en positiv ting, men hva skjer når du i det ene øyeblikket får høre at du er for syk til å være hjemme, og i det andre for frisk til å få et sykehustilbud? Det er ikke lett å ha en ønskelistelang remse av diagnoser hengende over deg. Man føler seg for annerledes til å være sammen med andre. En kjenner seg utenfor. Alene. Redd. Det er en grunn til at du blir tildelt resepter på ulike medikamenter, men en drasjert tablett vil bare lette på trykket. Selve brådden vil sitte igjen. Det er som å trå på en veps; du føler du har fått den bort, men du kjenner den forferdelige sviingen i lang tid etterpå.

Jeg vandrer i denne tykke tåken. Rundt meg selv. Rundt i det samme tankespinnet. Jo mer jeg beveger meg, jo mer vikler jeg meg fast. Skal jeg prøve å kjempe? Da risikerer jeg å danne et større kaos enn det allerede er. Det tryggeste er å stanse tid, sted og stenge følelsesinntrykk ute. Da vil jeg verken få det bedre eller verre. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er best for meg lenger. Jeg trodde jeg hadde funnet "den rette" til å hjelpe meg, men som sagt så er jeg for tilstede til å kunne holde på henne. 

Les kommentarer (6)   |   Del

i kategori: Hverdag

10.12.2011 @ 19:04

Dagen er der. Den du har ventet på i en uke. Gleden bobler over i deg, fordi du vet at to av de herligste jentene skal komme på besøk. I flere uker har du jobbet på den måten du synes er vanskelig, men som du vet er den beste. Endelig! Endelig kan du forlate redet og være fri i noen timer. En lettelse sprer seg som en forelskelse igjennom hjertet ditt!

Du har det koselig. Ler, smiler og glemmer tid og sted en periode. Julestresset rundt deg blir bare godt å kjenne på! Det er noe du trenger for å føle at du er her du også. At du lever og ikke er i bur. At hele deg helst vil løpe...nei, sprinte bortover for å kvitte deg med angsten og frykten inni deg, er noe du forgjeves prøver å fortrenge for å være tilstede. Ikke bare ta på deg et falskt smil og sette opp de tomme, følelsesløse øynene dine. Det er nesten umulig, men i et lite sekund føler du at du klarer det. For en mestringsfølelse! Selv om det bare varer noen få minutter er det verdt det. Verdt alle netter du har grått deg i søvne. Du vet det må til for å være fri for alltid og for å nå dit du vil i livet. Hadde bare ikke ditt schizofrene indre kjempet om oppmerksomheten din, så er du sikker på at du hadde vært det for lengst. Men kanskje, kanskje, er den dødeligste delen litt svakere nå? 

Les kommentarer (7)   |   Del

i kategori: Hverdag

07.12.2011 @ 15:00

Jeg elsker jul. Jeg elsker hvitt. Noe jeg ikke elsker er å få prestasjonsangst. Allikevel så vil jeg prøve meg på denne konkurransen som nettbutikken Hviitholder på sin blogg. Oppgaven er å lage en ønskeliste med de produktene du selv ønsker deg fra deres nettbutikk. De har utrolig mye fint, så det var vanskelig å begrense seg da jeg skulle sette opp mine ønsker! Det er sjelden jeg deltar på konkurranser som jeg poster her, men jeg kan rett og slett ikke la denne muligheten gå fra meg! Så her får dere mitt bidrag. Jeg krysser både fingre og tær

Trykk på bildet for å komme til bloggen, eller på linken for å komme til nettbutikken.

Les kommentarer (2)   |   Del

i kategori: Hverdag

07.12.2011 @ 12:56

Du kom så brått på meg. I år igjen. Du er det fineste jeg vet, men også det verste. Et hav av rare følelser bobler over og slår meg hardt ned. Det skjer hver gang; hver gang jeg tar meg vann over hodet! Jeg skal liksom prøve å være så fordømt flink og klare alt på en gang. Flink... Ja, jeg vil være det, men føler meg aldri slik. Du er så mørk og mystisk! Ikke høy, men det spiller ingen rolle. Du er så fordømt fin! Så dødelig kald! Du forpester meg med tanker som gjør at jeg stenger alt inne i boblen jeg har kreert over mitt 21 år lange liv. Hinnen, hard som den islagte innsjøen, er umulig å tine. Kanskje jeg etter hvert vil klare å smelte den. Jeg kan begynne med å ønske meg en hårføner til jul? 

Ute daler snøen i tykke filler og dekker det siste som er igjen av høsttegn. Krystallene er som tårer som på tvang har blitt holdt inne. Helt til tårekanalene ikke holder ut den stikkende smerten lenger. Endeløse elver flommer nedover kinnene og dekker underlaget du står på. Det skapes en speilblank flate der du kan se det som skjer rundt deg i reprise. Som en tilskuer til livet. Når du kommer for fullt, blir denne hinnen til et glass. Jeg klarer ikke å knuse deg.

Jeg er på ny fanget i dette edderkoppspinnet. Som en flue som forgjeves bruker sine siste krefter på noe nytteløst. Vil jeg noen gang kunne klare å komme meg helskinnet gjennom dette? Å møte veggen gang på gang, får meg til å virke så liten og ubetydelig. Det var en gang for 16 år siden... Jeg følte meg som en eventyrprinsesse som skulle erobre verden. Jeg skulle bli noe stort og ri på en hvit hest inn i solnedgangen. Men så kom det noe i veien. Når sluttet du å hviske fine ting i øret mitt? Du sa en gang til meg:

 Nobody can go back and start a new beginning, but anyone can start today and make a new ending!

Mener du det fortsatt? Klarer jeg det?

Les kommentarer (1)   |   Del