Hei dere som titter innom her av og til! Nå er det veldig lenge siden jeg skrev noe eller publiserte noe på denne bloggen. Etter at jeg var så heldig å vinne en konkurranse på fotballfrue.no, så har jeg rett og slett fått litt panikk. Lesere strømmet på og det gjorde meg skrekkslagen. Jeg ble på en måte UTROLIG glad, men samtidig grep den sosiale angsten jeg sliter med om halsen på meg og sparket luften ut av lungene mine. Det har på en måte vært en liten befrielse å kunne skrive her "i skjul" uten så mange lesere. Bloggen har vært mitt lille pusterom og et sted jeg bare kan la tankene mine omformuleres i ord. På en annen side så har meningen bak Faith Hope Love vært å nemlig gi litt tro, håp og kjærlighet til alle dere som viser dere som tall på statistikken. Jeg er så ydmyk, glad og takknemlig for alle mails, kommentarer og venneforespørsler! Det har ført til at jeg blant annet har fått blitt kjent med ei jente som jeg har blitt så utrolig glad i. Silje, du er bare så fantastisk! Jeg er så glad for at du skrev mail til meg. 

Det skal sies at jeg lider noe fryktelig av sykdommen og den har gitt meg så forferdelig mange bivirkninger. I tillegg så er det andre faktorer som har gjort spiseforstyrrelsen til en bivirkning av de igjen. Alt har endt opp med å bli en ond sirkel, der det ene problemet overlapper det andre og aldri gir meg pause. Jeg har hatt så lite overskudd til å skrive, selv om jeg har lyst! Er det noe jeg brenner for så er det å hjelpe andre. Jeg er hardt rammet av janteloven, noe som indikerer at jeg ikke klarer å si noe positivt om meg selv. Allikevel så er det en ting jeg kan våge meg på å trekke frem, og det er at jeg er en veldig omsorgsfull person. Ut ifra bloggen så kan mange sikkert oppfatte meg som egoistisk og dere skal få lov til å tro det, men jeg selv vet hva den opprinnelige sannheten er. Jeg fokuserer på en ting og det er en tabubelagt sykdom som alt for få i helsevesenet har kjennskap til. Når jeg skriver fokuserer jeg kun på mine erfaringer og opplevelser. Noen skriver om mote, andre om trening, helse og livsstil. Mens jeg, jeg skriver om mine problemer. 

Jeg kan ikke stikke under en stol at jeg bare har hatt positive opplevelser med bloggen min. Senest høsten 2012 så fikk jeg et slag midt i ansiktet og det gjorde meg helt knust. Er det noe jeg sliter med så er det å møte motgang. Jeg takler det så dårlig. Det er noe jeg må bruke flere måneder til å komme meg igjen av. Allikevel så prøver jeg å tenke så positivt jeg er i stand til å gjøre.. Noen dager klarer jeg ikke å tenke på en ikke-deprimerende måte, men da forsøker jeg å legge problemet til side slik at jeg kan ta tak i det dagen etter. Eller....en av de kommende dagene. Selv om enkelte virker så paralyserte av å ødelegge for andre, så er jeg sikker på at innerst inne har alle mennesker noe godt i seg. Det er da ikke slik at vi blir født med en hensikt å gjøre det surt for andre? Nei, alle har samme utgangspunkt. Det er hva vi senere opplever som former oss som mennesker. Selv Hitler (ja, faktisk!) hadde nok innerst inne noe godt i seg. Jeg klarer aldri å være sint. Noe jeg derimot fort blir er lei meg. Skuffet. Trist. Nedfor. Aldri sint. Hva er vitsen med å vise sinne? Det fører ikke noe godt med seg. Derfor prøver jeg så godt det lar seg gjøre å tilgi de menneskene som gjør meg vondt, selv om det der og da er ekstremt tøft. 

Dette innlegget ble mer rotete enn forståelig kanskje, men jeg ville bare si at uansett hva som skjer så er det viktigste å se fremover. Jeg har det så vondt om dagen, men allikevel så har jeg ikke gitt opp...Enda. Jeg har vært frisk 15 måneder av mitt liv. Ellers har jeg hatt år fylt med anoreksi, depresjon, angst og kreft. MEN, jeg er her enda og jeg vet at alle andre kan klare å kjempe med samme innsats. Du fortjener livet. Verden er din og mulighetene ligger der ute. Følg drømmene og grip sjansene du får! Hadde jeg kunnet trylle så hadde jeg gjort alle mennesker livsglade. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvor jeg skal ta opp tråden som jeg bare slapp motløs og fortvilet. Desember var måneden jeg som liten gledet meg til igjennom hele året. Juletrelys, glitter, girlandere og julegaveinnkjøp. Ikke minst gode klemmer og barnelatter. Det er ikke en ukjent sak at julestemningen er slått ned og lagt død for flere år siden. Jeg skulle ønske det ikke var slik. Den varmende, boblende følelsen som spredte seg fra hodet til tærne var det mest fantastiske jeg visste om. Så hva skjedde? Hvor gjemmer julestemningen seg? Har den gått i en livslang dvale?

De siste dagene har jeg ikke gitt lyd fra meg, rett og slett fordi jeg har vært redd for å skremme julestemningen bort fra dere andre der ute. Desember er måneden viet til familie og venner. Glede er noe som alle fortjener og som jeg av hele mitt hjerte skulle ønske alle opplevde. Ikke bare i desember så klart, men hele livet. Det har seg nå slik at de som er veldig ensomme og alene, vil kjenne på disse følelsene ekstra godt denne måneden. I hvert fall gjør jeg det. Man kan rett og slett bli misunnelige av å se andre har det bra. Tanker om at man skulle ønske at bare en brøkdel av barns lykkelige latter kunne runge ut av en selv. Det er altfor lett å sammenligne seg med andre. Missforstå meg rett, jeg unner som sagt ALLE å ha det bra...Men... man blir så sliten av å aldri kunne oppleve og ha det på den måten selv. 

I så altfor lang tid har jeg fortrengt og jagd vekk troen om at jeg noen gang kan få det bra igjen. Den sosiale angsten har virkelig slått meg ned. Jeg ser på alle andre fantastiske mennesker rundt meg. Tårene triller når jeg vet at andre lider. De triller også fordi jeg selv har det grusomt, men det er en annen sak. At jeg har det vondt føler jeg det er en mening med. Så har det seg sånn at jeg har så mange herlige mennesker som holder ryggen min oppreist og hodet mitt høyere enn jeg kan klare på egenhånd. De klarer å åpne øynene mine de gangene jeg er i stand til å være sammen med noen. Jeg skulle ønske jeg orket å stå opp hver dag og være sosial. De få dagene jeg mestrer å møte andre, så hjelper det faktisk. 

I går var en veldig spennende dag. En av de skjønneste menneskene jeg har "møtt" uten å ha snakket til personen fysisk, skulle ta bussen i hele to timer kun for å møte meg. Fortjener jeg det?? Jeg hadde på forhånd dannet meg et veldig, veldig godt bilde av denne solstrålen, men lite ante jeg om at hun er enda mer fantastisk i virkeligheten. Silje er et eneste stort smil og personligheten hennes er så behagelig. En jordnær og nydelig jente som jeg ikke hadde noen grunn for å være nervøs for å møte. Det eneste jeg nå sitter igjen med av tanker er at jeg vil se henne igjen NÅ. Vi snakket uten stopp fra kl. 11 til kl. 19. Gårsdagen slo meg mitt i ansiktet; jeg kan faktisk få gode dager dersom jeg bare tør. Bare jeg våger. Jeg håper Silje synes dagen i går var like fin som jeg synes den var. Nå håper jeg bare ikke hun ble skuffet over meg. Nei, det håper jeg ikke. 

Gårsdagen ga meg en liten tankevekker. Den som intet våger, intet vinner. Jeg tror det er slik på veldig mange områder. Også når det kommer til julen. Jeg tror de som er som meg, de som er redde for å slippe kontrollen og kjenne på den gode følelsen, de som er som meg som tror de ikke fortjener glede, dere og jeg må våge å prøve. Vi som er redde for å ikke kjenne julestemningen fordi det betyr at vi må slippe opp for tvangen vi er så trygg på, vi må kanskje bare gjøre det. Om ikke hver dag, så kanskje én dag? Mitt høyeste ønske er at alle sammen vil få en fantastisk jul og føle seg heldige som har minst en person i livene deres som betyr mye for dere. Alle fortjener å ha det bra.

Jeg er egentlig ganske sikker på at jeg ikke vil bli gammel nok til å oppleve lykke. Til å kjenne glede, mestringsfølelse av noe annet enn å sulte meg, til å være stolt over en utdannelse. Før var jeg så full av drømmer og jeg visste hva jeg ville. Nå er jeg bare likegyldig, for jeg vet jeg ikke orker å leve... Jeg kjenner ingen pågangsmot. Jeg kjenner det ikke er noe vits i å bruke energi på noe som helst. Hodet er bare fullt av tomhet... eller kaos. Enten eller. Selvmordstanker, "jeg-vil-ikke-noe-tanker", "jeg-er-ikke-noe-tanker". Negativitet. Realitet. De få gangene jeg tror livet vender ryggen til det som i dag er min hverdag, ja, så slår håpet meg i bakken. Eller håpet blir slått ned av motløsheten, som blind vold i en mørklagt gate i Oslos skumle smug.

Jeg skulle ønske (jeg tror jeg skulle ønske?) at jeg kunne kjenne på et liv som jeg vet eksisterte før mine fylte 6 år. Nå er jeg bare oppgitt over alt og meg selv.

Det er ikke ukjent at jeg sliter. Jeg trenger hjelp. Stor hjelp fra profesjonelle fagfolk, mener de fleste jeg kjenner. Problemet er bare det at jeg helst vil klare alt på egenhånd. Med en gang jeg toucher innpå dette med psykologhjelp eller innleggelser, så kommer angsten. Å få hjelp er et nederlag for meg. Noe som gjør at jeg føler at jeg mister kontrollen og meg selv. Jeg tenker som så at hadde jeg vært perfekt så  hadde jeg ikke trengt hjelp. Samtidig så er det ikke slik jeg ser på andre som tar hjelpen til seg. De får en stjerne i boken av meg og jeg ser virkelig opp til dem! For ikke å snakke om de som strekker hånden sin ut til deg. De er i hvert fall utrolig modige. Jeg vet at jeg er ei jente som er umulig å hjelpe. Det er ikke uten grunn jeg blir kalt sta. Hadde jeg bare kunnet snu denne staheten over til den delen av meg som vil nyte reiser, jul, sommer, bursdager, sosiale sammenkomster... Bruke eselet i meg til å stå i det ubehagelige i steden for å safe helt. Slutte å holde meg til den trygge kampesteinen. Jeg har så mange ting jeg vil oppleve før det er for sent, men... i det siste så har den sosiale angsten slått røtter slik som hyfene til kantarellen.

Forrige helg var det duket for konsert for søsteren min og meg. Vi hadde gledet oss i mange måneder og dette skulle bli en opplevelse- ikke bare en musikalsk sådan, men også en måte vi kunne pleie søsterforholdet vårt på. Jeg tok meg vann over hodet. Underbevisstheten min dannet et skrekkscenario av hva som kunne skje med meg. 7000 mennesker stappet inn i Oslo Spektrum. Midt inni der skulle vi to liksom stå. Eller, sitte da, men bare tanken på hylende jenter og gutter, varme, pressing, køer, fantasering om hva andre ville tenke om meg. Kanskje de så at jeg hadde lagt på meg? Kanskje de ville se dobbelthaken og valkene rundt hoftene? Skrekkslagen av mine egne fantasier ringte jeg broren min. For å si det slik, de fikk en fantastisk opplevelse sammen den lørdagen. Om jeg angrer over min avgjørelse? JA, så klart. Samtidig hadde jeg valget. Det er kun ene og alene min svakhet som trådde inn. Jeg er så flink til å danne krisesituasjoner over ting som kanskje ikke egentlig vil skje. Det kom noe godt ut av hendelsen da. For søsknene mine fikk en uforglemmelig konsertopplevelse. Og er det noe jeg elsker, ja, så er det å glede andre! 

Min vakre venninne og meg. Jeg er så glad i deg!

 

Jeg har veldig mange lignende opplevelser. De fleste gangene har jeg trukket meg tilbake og sperret meg inne. Det er tryggere å holde seg unna andre, for da risikerer jeg i hvert fall ikke å bli såret på noen måte. Eller at jeg gjør dumme ting mot andre. Jeg lever i min egne lille boble hvor jeg går rundt i mitt eget hode og analyserer tanker som svirrer rundt i topplokket. Skolen startet jeg på, men freaket helt ut. Både på grunn av at det var folksomme elevgrupper, men også fordi jeg er redd for å komme ut av skolen uten de beste karakterene. Her igjen- perfeksjonisme! Perfeksjonismen livnærer seg på meg. Spiser opp hjernekapasiteten. For et par uker siden skrev flere jenter jeg følger bloggene til, at de ser at det å være perfekt har blitt et økende problem. Man skal kunne alt. Perfect is the new skinny? Begge ordene henger veldig godt sammen, spør du meg. Jeg tror at dersom ikke janteloven hadde vært så i ilden her til lands, så er jeg sikker på at vi ikke hadde så mange økende problemer. Spiseforstyrrelsen jeg har styres hardt av perfektheten. Jeg ser opp til de som styrer sin egen båt. Både jenter og gutter, damer og menn som klarer å kreere livet sitt tross stor motgang. Jeg elsker å lese om for eksempel jenter som har gjort et opprør med sine ikke-mat-tanker og utdannet seg til psykologer, leger eller sykepleiere. Yrker som er til for å hjelpe. Hvor fantastisk tapre er ikke de? 

Før jeg ror meg helt bort her, så vil jeg si det at jeg ikke er et godt forbilde på noen måte. Jeg er ganske svak som klamrer meg til det kjente. Ved å leve på min måte så er det lett å oppleve såre dager. For andre som tør å gå ut av sin komfortsone, så er det også sjanse for at de opplever fine dager innimellom også. Dere er alle rollemodeller jeg ser opp til! Alle mennesker som kjemper og har mottoet "det er i motbakke det går oppover" er personer jeg beundrer. Dere gjør at jeg allikevel ikke gir opp, selv om jeg fryktelig ofte (les: hver dag) har lyst til å forbli i sengen. 

En venninne av meg har skrevet en utrolig sår og vakker historie. Det er en liten fortelling som så altfor godt beskriver hvordan jeg føler meg og har det. Edda, hun som er forfatteren bak, har en helt spesiell evne til å skildre vanskelige ting. Hun klarer å gripe essensen i det uforklarlige. 

"The lonely tree"

It was old, but wonderful, big but tiny, cause it always compared itself to the world.

Everytime it would look at itself, and try to see something good, it always saw the world first, thinking "I may be the biggest tree here, but the world is so much bigger than me". And that would make the big old tree sad- it was never happy, even if the tree had other trees and plants around. It always felt alone.

The other plants could se that, and the flowers who stood by it's roots, looked up trying to comfort the poor tree. But as big as the tree was, it didn't hear a thing. The flowers tried to scream, but still it wouldn't hear and they gave up.

After one or two years, the tree had grown and still didn't feel happy. And the flowers? They were dead. The lack of sunlight killed them and why didn't they get enought sun? Because of the tree had grown so much that it blocked out the sunlight, and still wouldn't hear the flowers, complaining and begging. Nothing was heard and now as they were long dead? Still not known. The tree was in it's own world, thinking so deep, that it was no longer able to speak or hear.

And the tree was like that for days and even years. Birds had made nests in his big green hair, and then left again. Worms had taken a part of it. Little trees had started to grow up from the ground, but to find nothing to live for.

Years passed again, just like in minutes, fast and unknown. The tree started to fade, getting older and older and less plants around, ending up alone and ugly. Wasted a life, waking up to noone. Not one strain og grass was left.

And then the tree knew that it's ego-thinking had destroyed the only ones that cared for him.

And the tree is still alone in these days.

Out there suffering..

I dag var det tid for psykologen igjen. Dagen i går var preget av kvalme og angst. Jeg virkelig hater å snakke om meg selv, tro det eller ei. Her på bloggen er det lettere å sette ord på følelser og det hjelper faktisk litt. Men det å si ting høyt... det blir så annerledes. Da føler jeg at jeg tungen min limes fast i ganen og jeg får ikke ut stort annet enn ord som "jeg vet ikke". Det slår aldri feil at jeg blir smårar i kroppen og at formen lurer meg til å tro jeg er syk timene før møtet med psykologen. Allikevel har jeg ikke annet å foreta meg, så jeg tvinger meg selv til å tro at dette kan ha en positiv innvirkning...Etter hvert, i det minste. Nå i etterkant av timen, så er jeg faktisk glad for at jeg ikke ringte og erklærte meg selv som "syk". Altfor ofte gransker jeg kroppen etter vondter og smerter. Så mye misliker jeg å entre den hvite bygningen med oransje takstein. I dag derimot gikk det over all forventning. 

De første minuttene var verst. Jeg følte tiden sto stille og at jeg bare snakket rundt grøten. Eller, at hun gjorde det. Kanskje begge? Samme det. Poenget er at jeg for første gang kjente at hun virkelig hørte på det jeg har fortalt henne tidligere. Hva som virkelig trenger å bearbeides! Både legen og familien min sier klart og tydelig ifra at jeg MÅ få selvbildet og selvtilliten min på rett kjøl. Apropos selvbilde og selvtillit, det er omtrent umulig å skille de to begrepene. Jeg tror selvbilde er hvordan jeg ser på meg selv, mens selvtillit er evnen jeg har til å stole på meg selv og ha akkurat tillit til at det jeg gjør er bra nok. Så når begge disse tingene mangler i mitt liv, da er det faktisk ganske krevende å stå løpet ut hver dag. Psykologen min skjønte virkelig hvordan jeg har det nå om dagen. På en måte er jeg veldig glad for det, men samtidig så er jeg redd for å bli frisk. Jeg kvier meg til å finne en løsning på problemene mine. Derfor har det vært litt godt at hun ikke har vært inneforstått med hva som er roten til det vonde hos meg. Jeg er rett og slett usikker på hvordan en frisk person lever. Hvordan personen tenker, hva han eller hun gjør, hva som er normal treningsmengde, hva slags matmengde som er vanlig...Alt er så difust. Så fjernt og øde. Denne redselen for å bli frisk hindrer meg i å ta neste steg. Ambivalensen er tynn-ufornuftigs sikre kort. Hennes joker i ermet. Uhyret bruker dette  trikset hver gang jeg er i tvil om jeg vil hoppe i det og motta hjelp eller om jeg bare skal holde meg til det trygge. 

Jeg vet jeg kan virke veldig surrete for mange. Det er ikke så rart, for det er akkurat det jeg er. Jeg vil ikke få noen andre til å komme inn i denne onde sirkelen, så dersom dere står mellom frisk/ikke frisk- velg FRISK. Det er ikke verdt å leve i denne boblen. Hele livet blir ren tvang og et rent og skjært h*lvete. 

Denne lille frøkenen holder meg fast til livet. Athena, jenta mi.

Åh, jeg er så fornøyd! Flinkeste Thea har hjulpet meg med nytt bloggdesign, samt header. Jeg kunne ikke vært mer tilfredsstilt! Jeg håper dere liker det? Dette håper jeg kan gi meg en liten oppmuntring i hverdagen.. Bare se på alt arbeidet hun har lagt i bloggen min. Jeg føler meg så heldig! Tusen takk, Thea! 

Jeg våkner hver morgen etter noe som føles som fem minutter. Det er aldri morgener der jeg står opp med rett ben. Ingen dager er jeg uthvilt eller åpner øynene med et smil om munnen. Aldri slår det feil. Hjernen min kjører samme film av tanker, gang på gang, dag etter dag. "Hvorfor skal jeg stå opp?". Disse ordene farer gjennom hodet mitt som en tornado. Det er svært sjeldent jeg finner en god nok grunn til å glede meg over de kommende timene jeg skal være til stede i, i de dagene som ligger foran meg. For hver dag som går står jeg opp til en ny dag; som om det er min første dag i livet. Jeg forstår ikke meningen med å leve. Kanskje jeg må få opplæring?

Annenhver uke gir jeg psykologen min et tappert forsøk. Jeg har lovet mamma, pappa, resten av familien og vennene mine at jeg skal stå i de harde 45 minuttene. Hver bidige gang jeg er på distrikstpsykiatrisk sykehus (DPS), faller brikkene på plass og gir meg samme bilde. Altså, bitene danner ikke et fantastisk maleri som viser en jente omsvøpt i lykke og med et ekte smil. Nei, de inntrykkene jeg forlater det sterile huset med er alltid de samme. "Hva er vitsen med å gå til samtaler når jeg ikke klarer å si noe?". "Hvorfor snakker vi om de samme emnene hver gang?". "Jeg vil ikke. Jeg klarer ikke. Jeg kan ikke". "Jeg duger ikke til noe som helst. Hadde jeg gjort det, så hadde jeg vel følt en viss bedring etter ni sykehusinnleggelser og diverse psykologsamtaler?". Jeg er nær ved å gi opp. Eller for å være mer presis, jeg slår øynene mine opp hver dag og tenker på hvor fredfult alle ville fått det dersom jeg bare... forsvant. For det første ville familien min slippe å bruke energi på og mase på meg, slik at jeg spiser. For det andre så ville jeg sluppet alle kranglene med meg selv. 

Dere kan sikkert spørre dere selv "hvorfor tenker hun sånn?". Eller kanskje "hvorfor er hun ikke allerede død nå, når hun tenker sånn hver eneste dag og hvert eneste minutt?". Jeg har møtt på så utrolig mange humper på det jeg kan kalle livets vei. Tålmodigheten min er loslitt og jeg er sikker på at tårekanalene mine er knusktørre etter alle salte dråper som har rent nedover kinnene mine. Allikevel så er det noe udefinerbart som limer meg fast til verden med superlim. I sannhetens øyeblikk dukker et fotografi opp foran øynene mine. Dette fotografiet illustrerer en firbent liten skapning. Hun er avhengig av moren sin for å overleve. Dessverre har det seg slik at de ferreste i verden taler dyrenes språk. Derfor er jeg helt nødt til å leve. Jeg må stå for det jeg mener og være tilstede for alle forsvarsløse vesner i den store, vide  verden. Derfor dere. Derfor piner jeg meg igjennom dager som flerrer opp allerede åpne sår. Jeg står i det vanskelige og tenker til stadighet at "dette angstanfallet vil ikke fortsette å øke i intensitet. Det vil etter en stund dabbe av!". 

Også må jeg bare ta med et nydelig sitat en av dere herlige lesere skrev i kommentarfeltet. Det beskriver så godt livet. ALDRI GI OPP!

"When you break down, build yourself up again like a muscle. Stronger, and more ready to deal with resistance"

Etter forrige ukes breakdown må jeg bare si WOW, for en fantastisk oppbacking jeg har fått. Så mange herlige og oppmuntrende kommentarer, trøstemeldinger og klemmer på en gang. Jeg sitter her med en varm følelse i kroppen. Det varmer et høstkaldt hjerte slik ull varmer babyhud. Kan jeg fortjene det? Jeg føler ikke jeg har gjort noe for å fortjene det i alle fall. Den stygge kommentaren på mitt nå slettede innlegg her på bloggen, gikk så dypt inn på meg. Personen klarte virkelig å treffe et sårt punkt. Allikevel velger jeg å høre på dere rundt meg som kjenner meg. Som betyr noe for meg. DERE RUNDT MEG betyr ALT. Jeg kan gå igjennom ild for dere- husk alltid det! Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde stått her jeg er i dag om jeg ikke hadde hatt dette støtteapparatet. Så, tusen hjertelig takk. Dere er mitt alt!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne dette innlegget. Om jeg skal beklage meg eller om jeg skal gå i detaljer. Noe jeg i hvert fall ikke kan stikke under en stol er at den siste uken har vært et kaos uten like. På grunn av mine psykiske problemer så er det lett å ta ting veldig personlig, analysere alt og la negative ting gjøre en vanskelig hverdag tusen ganger verre. Det er det som skjedde på tirsdag. En person valgte å anklage meg for diverse ting. Karakteristika som jeg aller helst i hele verden ikke vil sammenligne meg med. Helt siden jeg var liten så har jeg blitt fortalt ting jeg kan gjøre bedre, hva som kan endres eller at jeg ikke duger til noen ting. At jeg er nærtagen. Det har ikke vært noen der for å forsvare meg mot anklagene, rett og slett fordi jeg var for redd til å si ifra. Jeg var engstelig for at da ville kommentarene komme hyppigere. Godtroende som jeg var, tok jeg alt innover meg og nå er min selvtillit så nedbrutt og slitt at jeg ikke klarer å snu tankegangen min. 

Ja, så hvorfor skriver jeg dette? Jo, tilbake til denne uken. Kommentarer som jeg aldri før har fått og som jeg ikke klarer å kjenne meg selv igjen i. Men på grunn av mangelen på troen på meg selv så tar jeg det utrolig personlig. Jeg slettet bloggen i frustrasjon. Tårene trillet og jeg har hatt den vanskeligste depressive perioden på VELDIG lenge. Nå blir nok kommentatoren jeg snakker om irritert igjen og vil anklage meg for å skylde på henne for mine problemer. NEI, det er ikke personens feil at jeg er deprimert, men hun var med på å strø salt i sårene mine. Rippe opp i gamle minner. Såre minner. Mareritt fra fortiden. Etter noen dager hvor jeg har prøvd å samle tankene og kreftene litt så tenkte jeg "ikke søren at én person skal ødelegge for meg!". Jeg ble helt utrolig skuffet over meg selv for at jeg kunne la meg knekke av en kommentar. Av én person som tøffer seg bak tastaturet. I ren desperasjon sendte jeg en fortvilet mail til blogg.no og hørte om det var håp for bloggen. Og svaret jeg fikk var positivt! Så dere blir ikke kvitt mine tanker med det første. Noen vil vel kanskje mene at det er for oppmerksomhetens skyld at jeg skriver her, men det er ikke intensjonen. Dette er min lille verden hvor jeg kan få utløp for alt jeg bærer på. Jeg håper så klart at jeg kan få en litt mer hyggelig blogg, for jeg vil jo ikke bare skrive om leie ting og opplevelser. Jeg må bare ta tiden til hjelp og nå skal jeg IKKE la en enkelt kommentar ødelegge livet mitt... I det minste skal jeg forsøke.

For som min tattoo sier "Dum spiro spero", While I breathe I hope! 

I dag er det nøyaktig 10 måneder siden siste sykehusopphold. Det er det lengste jeg har klart å holde meg hjemme på 5 år. Ironisk nok så har jeg det mye verre enn på lenge psykisk, men jeg klarer akkurat å holde meg noen gram over vekten som sier at jeg kan legges inn på tvang. Livet mitt balanserer på på en line mellom liv og død. Om det skremmer meg? Nei. Egentlig ikke. Det høres sikkert veldig rart ut for de som ikke kan relatere seg til en pyskisk syk tilværelse, men jeg vet at det dessverre er mange som er enig med meg. Å leve med meg selv er en prøvelse. Enkleste løsning ville vært å stille forlate denne verdenen. MEN, egoismen skal ikke overta her. Jeg vet jeg er heldig som har fantastiske mennesker rundt meg. Venner og familie som ser meg. Spesielt mamma har gjort at jeg klistrer meg desperat etter det siste håpet som finnes. 

Jeg er ikke frisk. Tanker om mat, vekt, kilo, opp i vekt, ned i vekt, redsel, død, angst dominerer hjernekapasiteten min. I over 10 år har jeg levd i med spiseforstyrrelsen og angsten. Det styrer tankene mine. Sykdommen herjer og bestemmer hva jeg skal gjøre. Eller.. hva jeg ikke må finne på og foreta meg. Jeg har et problematisk forhold til kroppen min. Til hele meg. Ingen ting er bra nok med meg. Alle er bedre. Hele verden er perfekt, men bare ikke jeg. Nå sier jeg ikke dette for å få sympati, men jeg skriver helt ærlig- rett fra hode og hjerte- hvordan det er å leve som Martine. Martine med tungt hode, deprimerende tanker og et turbulent følelsesliv. Noe som har plaget meg hele livet er at jeg er ekstremt sårbar og var. Den minste ting som blir sagt til meg, analyseres og tas personlig. Dette er sikkert noe som har skremt de rundt meg. Mamma sier ofte det at hun er redd for hva hun kan eller ikke kan si til meg. Alle ord veies før de kommer ut av munnen hennes. Åh, det er så forferdelig å ha det slik. At mamma og alle rundt meg skal måtte lide på grunn av meg. Jeg vil ikke at andre skal måtte liste seg rundt meg for å passe på at de ikke trår feil. Grunnen til at jeg er så ekstremt nærtagen er ikke fordi jeg synes dere er mislykket eller noe, men rett og slett det motsatte. Jeg er problemet og har alltid vært problemet. Jeg er feiltakelsen i mitt eget liv.

I løpet av mitt 22 år lange liv har jeg på mystisk vis skapt en slags boble som jeg lever i. En glassklokke der jeg skjermer andre for meg. Den skiller min verden fra den virkelige verden. Her kan jeg leve "trygt". Jeg utsetter meg selv så lite som mulig for situasjoner der jeg kan bli avvist eller kritisert. Hendelser der jeg kan bli elsket eller oppleve gode ting blir dermed automatisk også skjøvet unna. Jeg klarer å se at jeg har gode mennesker rundt meg, men jeg overbeviser meg selv hver dag om at de er så fantastiske fordi de "synes synd på meg". Innerst inne tror jeg ingen vil være venn med meg; kjæreste kan jeg bare glemme. (Selv om jeg tenker svært sjeldent på det. Jeg er veldig rar sånn. Klarer ikke se på en gutt uten at jeg blir redd. KOMISK- JA!). 

Flink pike. Dette er begrepet har jeg et intenst kjærlighetsforhold til. Så lenge ikke depresjonen kysser meg god dag, så gjør jeg det som forventes av meg. Ellers holder jeg en lav profil. Stikker hodet i sanden som en struts. Skylapper for øynene. Jeg lever i en syk, syk hverdag. Møter jeg andre som ikke har sett meg på år og dag, er jeg god til å "fake a smile". Blid, glad og fornøyd utenpå. Grå, vissen og forurenset inni. Kall meg gjerne et kinderegg. Det er faktisk en ganske god beskrivelse av meg. Jeg har ofte tatt meg selv i å tenke på om jeg er schizofren. Det fordobler redselen. Den ene delen av meg er redd for den andre, og omvendt. Den delen som vil bli frisk er redd for den siden som vil gå gjennom en kjent hverdag, nettopp fordi det ukjente er utrygt. 

Selv har jeg lest solskinnshistorier der jenter og gutter har blitt friske fra både depresjon og spiseproblematikk. Dessverre så har jeg også lest om de som har kommet seg ut av det, men som allikevel ikke klarer å fungere normalt. At opplevelser fra fortiden blusser opp og gir nye problemer. Jeg har et komplekst problem, det vet jeg. Det er så innviklet at jeg er redd for å ta imot en hjelpende hånd. Jeg er livredd for å dra andre ned i samme sump som meg eller utsette noen for hva jeg sitter inne med. Allikevel sitter jeg her og skriver veldig ærlig hvordan det er å være meg. Det hjelper å skrive litt. I hvert fall for noen minutter. I mitt liv er minutter det samme som år. Du kan derfor forstå at minutter og sekunder kan ha stor betydning. 

Å leve godt med seg selv er et evig prosjekt. Ett steg frem betyr ikke at jeg er tettere og nærere det å bli frisk. For ett skritt fram kan bety to skritt tilbake. Frem og tilbake. Frem og tilbake. Komplimenter fra familiemedlemmer kan i et øyeblikk gi meg en varmende følelse, men så er jeg så flink til å minne meg selv på at jeg ikke fortjener å ha det godt. Jeg stikker kjepper i hjulene for meg selv. Slik unngår jeg å bli skuffet. På denne måten har jeg lave forventninger. 

Det har seg derimot slik da, at jeg ved ytterst få anledninger har lyst til å sprekke denne boblen. Knuse glassklokken jeg befinner meg i. Jeg vil våge å være sammen med venner. Tøre å spise med andre og sitte på kafé lenger enn maks en time. Skjønne det at jeg ikke kan leve som en Duracellkanin som allid må ha noe å gjøre. Alt for å unngå meg selv og hundre nederlag. Jeg vil bli lege. Hjelpe andre mennesker. Aller først så må jeg bare finne ut hvordan jeg kan hjelpe meg selv. Egoisme sier hjernen min nå. Vet du, kanskje jeg må være egoistisk? Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at jeg er redd for alt.

Hodet mitt er tungt, men samtidig veldig tomt. Svartmalende tanker fyller hjernen og tapper den for muligheten til å skape en positiv hverdag. Det er ikke til å stikke under en stol at dette året har vært det verste depresjonsmessig. Det er aldri stille; enten så er depresjonen der, eller så er angsten der. De kniver om oppmerksomheten. Spiser seg overvektige på hjernecellene mine. I det siste har det vært så alvorlig at jeg har måttet ty til sterke hjelpemidler. Jeg kvier meg intenst for å svelge hvite, runde "lykkepiller"...Eller egentlig så er jeg redd for å i det hele tatt innta noe som helst. Det er så lenge siden jeg har kjent på lykkefølelsen, at jeg virkelig ikke tror at man kan la tabletter gli ned i spiserøret og helbrede deg.

Depresjon og spiseforstyrrelse er veldig tabu å snakke om. Jeg vet at jeg har hatt disse to diagnosene hengende over skuldrene i mange år, men jeg har ikke innsett det. Ei heller har jeg turt å snakke om det. Jeg har vært, og er fortsatt, redd for å bli dømt. Deprimerte mennesker blir av mange friske og uvitende sett på som late. Vi gidder liksom ingen ting vi. Å komme seg ut av en depresjon krever handling, men å handle når man er deprimert er en prøvelse i seg selv. Alle tanker om hva jeg burde gjøre og hva som forventes av meg, gjør at jeg tappes for krefter. Jeg klarer dermed ikke å foreta meg noe som helst. Det er så ironisk. En virkelig ond sirkel som det er omtrent umulig å komme ut av. Jeg føler det er meg mot tsunamien som var i Thailand for noen år tilbake. Hvor stor er sannsynligheten for at jeg overlever den da? 

Noe som er sikkert og visst er at angsten som rammer meg knyter kjettinger rundt halsen min. Jeg blir hendelseslammet. Jeg blir redd. Jeg blir redd for å dø, men samtidig redd for å leve. De dagene jeg ikke er omfavnet av angstens klengete oppførsel, lever jeg i ett med depresjonen. Den på en annen side gjør at jeg bare vil grave min egen grav og bli der for alltid. Så hva skjer når jeg har dager hvor både angsten og depresjonen holder meg med selskap? Ikke spør meg engang. Jeg klarer ikke å forklare det egentlig. Medisinene jeg pent og pyntelig har lagt opp i dosetten min blir desperat skylt ned med minimalt med vann. Anoreksiens stemme får et slag i trynet. Selv tynn-ufornuftig klarer ikke å hindre meg fra å falle i medisinrusens koma. Eneste utvei for meg på disse dagene er å sove. Søvnen kan også være krevende nok i seg selv. Det er nemlig ikke sjeldent at jeg våkner av min egen gråt. Angstens, depresjonens og spisetyrannens makt har så stor påvirkningskraft at de klarer å lure seg inn i drømmene mine. Drømmer som egentlig skulle vært fylt av regnbuer, enhjørninger og blomsterenger. Neida, jeg blir heller servert mitt liv i reprise. Meg løpende med blodsmak i munnen og igjenklistrede øyne på grunn av for mange tårer. En utsultet sjel som føler seg som en strandet hval, omgitt av et lass av bløtkaker og smågodt det lyser E-stoffer av. 

Mitt lille ønske er at dere der ute som ikke sliter psykisk faktisk må prøve å være så takknemlige dere kan over det dere har. Og dere som sliter psykisk- ta vare på de få, få øyeblikkene du kan skimte et lys i enden av tunellen. Som nevn i mente, jeg gir ikke opp håpet. Håp er et begrep som er laget nettopp fordi det finnes håp. 

Dette bildet gir meg håp. Jeg har ei fantastisk venninne som lyser opp dagen min.

Jeg merker mer og mer at ting som en gang var betydelig for meg blir likegyldig. Å stå opp om morgenen er et ork, rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan dagen utformer seg. Samtidig gruer jeg meg til å legge meg, for jeg vet virkelig ikke om jeg klarer å sovne. Tankene tar overhånd og presser det minste tegn til positivitet ut av hodet, og det ender med at jeg bare ligger der med øynene festet til taket samtidig som tårene danner elver nedover kinnene mine. Selvdestruktivitet. Jeg kjenner jeg blir grønn av kvalme bare jeg hører det ordet. Mitt syn på meg selv gjør meg redd. Jeg er verdens dårligste venninne. Har jeg noe talent? Nei. Er jeg bra nok? Nei. Misforså meg rett, dette er tanker jeg har om meg selv. Ingen andre. 

Å leve med meg må være litt av en prøvelse. Hver dag utspiller seg likt, men jeg gruer meg like mye til å ta dagen fatt uansett. Nervene kan sammenlignes med de jeg får rundt eksamenstider, bare tusen ganger mer intense. Allikevel er jeg heldig som har noen herlige venninner. Bare det å få en tekstmelding fra bestevenninnen din der det står om hun kan komme og bare holde rundt meg. For å trøste meg. Roe angsten. Det hjelper meg til å holde hodet høyt, ryggen rakere, og gjør at tankene holder seg der de er og ikke spinner videre. 

Ellers tenker jeg stadig på en skildring jeg synes passer meg veldig godt. Dessverre. Jeg sammenligner meg med en havfrue som svømmer på dypt farvann. Kroppen min tvinges til å svømme lenger ned i mørket av nysgjerrighet, men oppdager etter hvert i underbevisstheten at dette vil føre meg til et sted ingen bør oppholde seg. På tross av dette klarer ikke havfruehalen min å endre kurs. Det forbudte er som dop for sjel og tanker. Dop som døyver smertene. Dop som har den virkningen at dersom jeg slutter med det så vil livet mitt være verre enn det det en gang i verden var. Det er pirrende, men dødlig. Jeg anbefaler ingen å ta på seg en havfrues drakt og prøve det samme. Den klistrer seg til deg som superlim; du risikerer bare å rive opp i livet ditt dersom du drar den av.

Å ta sjanser er en del av livet. Sjanser er viktige for å gjøre fremskritt og sprenge dine grenser, men du må ikke gamble så mye at det kan risikere livet ditt. I 10 år har jeg balansert på line; den ene siden er døden, den andre er livet. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal velge. For de aller fleste er jo ikke dette et spørsmål engang. Svaret er opplagt. For meg, og dessverre altfor mange andre, kan svaret variere fra minutt til minutt. Med fare for å gjenta meg selv til tusen på denne bloggen, så må jeg bare skrive ned det som treffer hodet mitt. Skriving kan være terapi. Skriving kan være pining. For meg er det begge deler, men jeg å la fingrene gli over tastaturet. Det hjelper meg mer enn det Helse-Norge gjør.

Det var en gang en optimistisk jente inni denne kroppen som nå er rammet av et overveldende negativt syn på seg selv og fremtiden sin. Denne jenta er meg selv. Som liten jente så var jeg veldig positiv til alt- ingen ting kunne svartmale tankene mine. Dessverre endret det seg ganske drastisk etter perioder med skjult mobbing...og ikke fullt så skjult mobbing. Jeg ble fryst ut og en person fikk hele skolen til å le åpenlyst av meg en dag jeg kom på skolen. En person jeg trodde var nær, men min dypeste hemmelighet klarte h*n ikke å holde for seg selv. Så da jeg en sensommerdag i 2012 kom på skolen, hadde alle snudd ryggen til lille meg og satt meg på en pidestall. Ekle kommentarer og hånlig latter kom på løpende bånd.

Flere episoder tikket inn de siste årene på barneskolen og også på ungdomsskolen. Kanskje ikke alt var ment som mobbing, men den usikre meg begynte å gruble. Gleden og positiviteten forandret seg sakte, men sikkert. Jeg mistet den livsgleden jeg har et vagt minne om eksisterte. Da kunne jeg ikke i min villeste fantasi tenke at jeg ville ende opp slik jeg har det per dags dato. Veiskillet jeg for noen dager siden stod ved står jeg ved enda. Jeg er så redd for å snuble. Skrekkslagen over hva som ligger foran meg. Valget er så ufattelig tungt. I dag kan jeg ikke forstå hvordan jeg i forrige uke hadde en dag hvor jeg kjente meg bedre i så mye som to timer. Der er nok et eksempel på berg-og-dalbane-situasjonen jeg er bundet fast i. 

I dag skulle jeg ønske at dronningen i "Snøhvit og de syv dvergene" kom og serverte meg et forgiftet eple. Eller at jeg ble lurt opp i det høyeste tårnet i Torneroseeventyret og stakk meg på tegnen. Det er ikke noe jeg heller vil i hele verden enn å slippe unna tvang, angst, depresjon og en splittet shizofren stemme i hodet. Det er flere måter jeg kan komme meg bort fra dette. Noen alternativer er mer fristende enn andre, men det er også de som er altfor egoistiske. Noe jeg er veldig god på er å gjemme meg. Å stikke hodet i sanden kan jeg fortsette med, men da vil jeg bare fortsette i denne uendelige runddansen som aldri slutter å gå på repeat. 

På mandag braker det løs. Da skal jeg ta et valg som kanskje kan være bra, men også få et uheldig utfall. Hva resultatet ender opp med å bli gjenstår å se. I altfor lang tid har jeg bare skøvet denne tanken og ideen foran meg. Heldig som jeg er, så har jeg et fantastisk knippe mennesker i ryggen som er hverdagsengler i menneskekropper. Det er med blandede følelser jeg nå skal la andre ta over roret- i hvert fall prøve! Altfor lenge har klippen min vært å kontrollere følelser på en måte som egentlig gjorde meg, og gjør meg, verre. Kanskje jeg har begynt å innse det nå? Som sagt så må jeg prøve å holde fast ved de få lyspunktene jeg har i hverdagen. De er ytterst få, men jeg håper at unntakene kan være grobunn for et nytt liv. Jeg ønsker ikke at livet mitt skal forme en sti med ugress, men en allé med roser langs veien og solskinn som får de til å vokse seg store og motstandsdyktige. Å kunne fortelle mine fremtidige tantebarn noe annet enn "jeg har vært på sykehuset hele ungdomstiden, jeg!". Det ville vært for ille. Jeg har stort sett dager hvor det ikke spiller noen rolle hva som skjer. I dag er en sånn dag, men for to dager siden følte jeg meg et hakk bedre. Denne lille spiren må jeg vanne med de edleste dråper av livsglede. Det ville vært utrolig dumt å måtte la den dø av næringsmangel. 

Jeg må bare ærlig inrømme at grunnen til mine manglende innlegg på denne bloggen skyldes min ut til fingerspissene perfeksjonistiske tankegang. Alt må være perfekt og alt må være gjennomtenkt før jeg trykker knappen som lyser "publiser". Tankene som skremmer meg og også hindrer meg i å komme med hyppige ord her på bloggen, er at alt som publiseres her blir svevende i det store, vide INTERNETTET som vi så fin kaller det. Jeg er livredd for å bli dømt, sett rart på og å være gjennomsnittlig. Jeg vil ikke være gjennomsnittlig. Jeg vil gjøre alt så perfekt som mulig. Finnes det egentlig noe som er perfekt? Alle kan vel tenke "åh, så perfekt h*n er". Innerst inne vet vi alle at ingen noen gang har vært eller vil komme til å bli feilfrie. Det ligger i vår natur at vi vil snuble litt mens våre skritt former stien som også så fint kalles livet. 

For et par dager siden så var jeg så langt nede som jeg aldri har vært psykisk. Eller, foruten for ett år siden da vekten min var så lav at jeg var minutter unna døden. Angstanfallene grep tak om halsen min og trakk luften ut av lungene. Hikstende hev jeg etter pusten, desperat etter å slippe vekk fra den uforklarlige og grusomme psykosen. For andre som ikke har vært i angsthelvetet er det ganske umulig å beskrive akkurat hvordan angstanfall er. Man må nesten ha opplevd det selv. Jeg kan bare si det slik at alle verdens negative dødstanker presses inn i tankesenteret i hjernen din og forurenser deg fra tærne og ut til fingerspissene. Du blir SÅ desperat etter å få slippe unna anfallet, at i hvert fall jeg heller vil dø enn å gjennomgå noe som føles som blind vold fra ukjent hold. Mennsker som er så heldige at de ikke har vært grepet av psykisk sykdom kan bare takke høyere makter. Jeg unner ikke min verste fiende (selv om jeg ikke har noen fiender utenom spiseproblemer og angsten) å gjennomgå dette. Hadde jeg kunnet leve om igjen, så ville jeg nok satt mer pris på barndommen før fylte 6 år. Da levde jeg uten frykt, redsel, mobbing, psykisk sykdom og spiseforstyrrelser. Allikevel ikke det mange ser på som et perfekt liv, men mye bedre enn den tilværelsen jeg kjemper meg igjennom nå. 

Å gå hjemme uten noe annet å foreta meg enn tvangshandlinger og skolearbeid, gjør at jeg grubler mer enn det som er sunt. Da jeg kom hjem fra sykehuset i januar var jeg så heldig å bli tatt imot av en veldig forståelsesfull og godhjertet person. Den personen har hjulpet meg mye. Ikke i den forstand at h*n har fått meg til å spise, men personen har gitt meg håp. Det er et stort skritt for meg. Før så har jeg ikke klart å håpe engang. Jeg har alltid vært redd for å mislykkes, noe jeg selv er enda. Derimot har jeg for første gang følt dødsangst. Døden har ikke skremt meg før, men jeg har fått en liten spire inni meg som forteller meg at jeg har fått tildelt et liv av en grunn. Tenk på alle mennesker som forsvinner foran oss. Det går veldig lenge mellom hver gang jeg klarer å tenke positivt, men de ytterst fåtallige gangene må jeg skriftliggjøre her. Da har jeg et bevis sort på hvitt at det finnes håp. Verden kan vise seg fra en annen side for oss som har et vanskelig liv. Det er ikke bare tildelt en viss andel av verdens befolkning. Jeg tror kanskje man må øve seg på å være positiv dersom man sliter med angst. Jeg våger å tro på det. Håpet har vist seg foran øynene mine og jeg står i et veiskille. Nå gjenstår det bare å ta neste skritt. 

Hva skjer når eksamenstiden er over? Hva skjer når bøkene som MÅ leses er utlest? Hva hender med tankene mine? Hvordan skal jeg klare å takle ferien hvor jeg ikke har noe som abolutt skal gjøres, fordi det vil få konsekvenser om det ikke fullføres? 

Disse tankene svirrer rundt som en biesverm i hodet mitt, mens øynene flakker over biologiboken. Det er uutholdelig og stressende, men jeg trives bedre med en fullspekket hverdag med plikter. Har jeg lite å ta fatt på, ja, da har uhyret større lekeplass. Jeg har ingen ting å distraheres med. Ingen ting som kan forskyve drapskvinnen som lever i hodet mitt, vekk. Jeg er for redd for å hanskes med henne akkurat nå. Tynn-ufornuftig-uhyret må bare vike plass for konsentrasjonen min. Hun spiser opp nok av hjernen min som det er. Konsentrasjon er nøkkelen til suksess for min del, men den er mer eller mindre fraværende på grunn av demonen. Alt er bare en ond sirkel om dagen. Jeg leser time på time, og når jeg er ør nok i hodet, ja, da tar jeg en pause. Og pauser, hva betyr de? Jo, nytt spillerom for spiseforstyrrelsesmonsteret. Det går i ett. Mareritt og liv går i ett. Jeg kan ikke se forskjell på hva som er hva. På virkelighet eller drømmer... Eller, ikke drømmer lenger. Kun mareritt. 

Jeg våkner på akkurat samme måte hver morgen; svett av mine egne fantasier. Dundrende hodepine, et evig tankespinn og et "flink-pike-syndrom" som jager meg. "Du må ta det mer med ro. Ikke les deg ihjel". Jeg vet det sies med beste mening. Det er ikke lett for andre å vite hva som skal sies. Som jeg sikkert har gjentatt et par ganger; det er vanskelig å leve med meg selv, være fanget i meg selv, fanget i et liv jeg ikke ønsker å leve. Det føles som jeg har kommet til verden ved en feiltakelse, men jeg vet samtidig at det finnes så mange der ute som er lykkelige. Lykkelig. Lykke. Fine ord. Å være lykkelig. Det høres fantastisk ut. Hvordan er det å ha det slik? Kan noen lære meg det?

En gang i fremtiden (ja, for jeg har innsett at jeg har en fremtid?) håper jeg at jeg ikke trenger å planlegge alt i minste detalj. At jeg kan leve litt spontant og ta ting på sparket. Jeg vil ta igjen for tapt barndom og ungdomstid. For alle årene jeg har tilbragt på sykehuset og alle timene jeg har kastet bort på å gråte over mat i magen... Eller mat som har vært i magen. Før så kunne jeg drømme meg bort til ting jeg vil gjøre og steder jeg vil se. Nå har det bare blitt en vane å tenke negativt, for da kan jeg heller bli positivt overrasket. Det er virkelig ikke en heldig ting. Jeg har også fått høre at jeg ikke tenker slik jeg gjorde før. Hvorfor skriver jeg så mye negativt, egentlig? Jeg blir deprimert av meg selv. I mitt turbulente sinn tenker jeg vel at jeg kanskje kan klare å overbevise meg selv om at jeg kan klare å få det bedre med meg selv? I det minste så har jeg forstått at jeg må det. Hvis ikke så er det ikke lenge jeg orker å leve eller holde ut med meg selv. 

Jeg vil kjenne gleden jeg en gang følte. For jeg vet at den har funnet sted i meg. Det vet jeg fordi dyr alltid har vært min største trøst. Å kjenne silkemyk kaninpels som møter fingertuppene mine, gir en helt særegen følelse og kribling i meg. Derfor vet jeg at det fortsatt er et håp om å kunne kjenne meg lykkelig igjen. 

Dagene går sin vante gang. Jeg låser meg inne med alle skolebøkene mine og graver meg ned i pensum- akkurat slik studenter flest. Med lesing og pugging foran meg blir jeg samtidig helt kjørt i hodet. Det er som om cd-platen har hakk i seg og spiller samme melodi, om og om igjen. Jeg er så altfor lei av alle disse tårene som vil ut, men som jeg ikke klarer å presse frem. Alle sitronene i livet mitt som bare lager sur stemning. Når jeg tror det liksom begynner å gå et steg i riktig retning, da snur min fantastiske tankegang seg til det negative igjen. Jeg vet ikke hva det er med meg for tiden. Eller i det hele tatt; hva er det som gjør at jeg er så redd for å bli frisk? Så klart, det er en haug av grunner. Noen har jeg skrevet om før, men det dukker stadig opp nye. Dessverre. For det demper den bittelille friskhetsspiren i meg. Det er så utrolig mye vakkert der ute i verden som jeg har ufattelig lyst til å oppleve. Jeg har drømmer slik jeg tror (og håper) de fleste har. 

Jeg vil hoppe i fallskjerm og strikk over Victoria Falls i Afrika.

Jeg vil jobbe frivillig med løver (hei 2013!).

Jeg vil reise verden rundt med noen jeg er glad i.

Jeg vil få en fantastisk utdannelse som jeg elsker. Nå står det mellom onkolog/kreftlege og veterinær.

Jeg vil flytte inn i en hvitmalt sveitservilla med stor hage der alle dyrene mine kan løpe fritt rundt.

Jeg vil skrive en bok.

Jeg vil...så mye!

Ja, det er så mye jeg vil, som sagt. Livet er en dyrebar gave vi har fått utdelt og det skal nytes. Mat skal da for søren ikke være det en husker tilbake på som gammel?! Jeg vil ikke sitte der med det rynkete ansiktet mitt og permanentkrøllene mine, og fortelle barnebarna at "jo, da jeg var ung, da...tja, jeg veide maten min og talte kalorier som om det var det viktigste i verden". Nei, jeg vil klare å nyte hele tilværelsen ved å bare være. Eksamensnerver er faktisk mye bedre å kjenne på enn tårene som er fanget i tårekanalene, redselen som sitter som en torne i sinusknuten (ja, jeg er litt opphengt i biologi, naturlig nok). Hvorfor må jeg ha det slik at jeg blir glad når jeg kjenner ribbena eller andre ben på kroppen? Hvorfor må det være sånn at jeg tror alle stirrer på det jeg putter i munnen og dømmer med deretter? Hvorfor må det være slik at kommentarer som "du ser godt ut i dag" oppfattes for meg som "så feit du er! Du har jammen lagt på deg!"? Åh, alle disse schizofrene tankene mine.. Jeg er så redd, lei meg, trist...Jeg vet ikke hvor livslysten min har tatt veien, men jeg vet bare at den må ha gravd seg ned i Kina eller noe i den duren. For det er temmelig lenge siden den har vært på besøk. 

Jeg trenger deg. Virkelig. NÅ. Takk for meg.

Noe av det beste jeg visste tidligere var å gå barbent gjennom det fuktige sommergresset, tidlig om morgenen like etter at solen hadde gitt sine første tegn til at det var veldig ok å våkne. Jeg tuslet i mitt tempo og la merke til alle detaljer på den hvitmalte dukkestuen til søsteren min og meg. Fortsatt kan jeg vagt huske den varme lukten som kommer etter at solen har varmet opp malingen på husveggen. Alle forglem-meg-eienes vakre konturer i stor kontrast til den lite frodige jorden langs hekkeplantene. Komposthaugen i hjørnet innerst i den enorme eplehagen og biene som var i full gang med å bygge et slott for dronningen deres. Jeg tok opp en ensom løvetann og tenkte stille for meg selv at den egentlig kunne minne litt om hvordan jeg kjente meg. Allerede da begynte min fornuft å skape bilder om hvordan jeg kunne bli bedre, hvordan jeg kunne forandre meg til å bli mer perfekt. Lille Martine i frukthagen trodde fra den dagen at dersom hun vokste litt fortere opp og gjorde som mamma, da ville hun kanskje få den oppmerksomheten som lillesøster fikk. 

Det var ikke uvanlig at jeg stod opp før fuglene hadde startet med korsangen, før naboen hadde satt igang gressklipperen altfor tidlig en søndagsmorgen. Jeg følte det var den eneste tiden på døgnet hvor jeg kunne leve som eventyrprinsessene og glemme alle bekymringer. Filosofen i meg blomstret. Kanskje til og med litt for mye? Psykologen min har stilt meg spørsmålet flere ganger; når var du sist lykkelig? Det er noe jeg tenker over veldig ofte. Ja, jeg kan smile og le og leve på en måte som andre kan tro er bra. Men, heter det ikke noe sånt som "faking a smile"? Faktisk så husker jeg at jeg har levd etter denne teorien fra den dagen hvor morgenstundene mine var dagens lille høydepunkt. Det skal vel være slik at du gleder deg til å stå opp for å treffe de andre skolevenninnene dine, gleder deg til å streke opp et paradis på asfalten, gleder deg til å slå rekorden i hoppetau og lete etter isbilen blant alle husene på boligfeltet? Dessverre tror jeg mye av skylden for at stadig yngre jenter og gutter får spiseforstyrrelser ligger i presset om å vokse opp. Lille Martine trodde det ville bli lettere om hun ble voksen i ung alder. Resultatet kan, som i mitt tilfelle, bli veldig dramatisk og grusomt. Barneskoleelever skal ikke leve på denne måten! De skal leve bekymringsløst og kose seg slik barn gjør best. Bekymringer kommer uansett fort nok. Hadde jeg kunnet spole tilbake i tid så ville jeg levd ut prinsessedrømmen min i flere år, ikke kastet Barbiedukkene mine, fortsatt å glede meg til Barte-TV og nytt den gode Kroneisen. Media har et veldig stort ansvar og burde virkelig skjønne hvor stor makt de har. La vær å sende slankereklamer på TV. Voksne (JA, VOKSNE. Ikke BARN!) vil uansett klare å spore de opp om det trengs! Slutt å retusjer kampanjebilder til det ugjenkjennelige. Og for ikke å snakke om; TENK. Gå tilbake i tid og finn ut hva som gjorde de beste periodene i barndommen til nettopp de beste. Jeg vet i hvert fall hvilke stunder jeg kunne tenke meg å sende i reprise.

Når skal denne motgangen ende? Jeg har hørt noe sånt som "det er i motgang det går oppover" og "motgang gjør deg sterkere", men jeg vet ikke om jeg kan si meg helt enig. For det er vel måte på? Nå skal jeg fortelle dere et lite eventyr. 

Det var en gang to mennesker svært glade i hverandre som fikk ei lita jente. Håret var sort som kull og øynene som store, glitrende, bunnløse tjern. Foreldrene til denne lille jenta var så stolte som foreldre flest og var vel uvitende om hvilket liv den lille prinsessen skulle gjennomgå. Spesielt jentas far var naiv nok til å tro at dette skulle vokse seg til å bli en solskinnshistorie av de sjeldne. Da 15 lykkelige, men akk så slitsomme, måneder hadde gått, snudde plutselig dansen på roser. 

LAUKEMI. Blodkreft. Cellegiftkurer i det uendelige. Lungebetennelser. Sprukne lunger. Infeksjoner. Manglende hvite blodceller. Respirator. Sykebiler. Benmargsprøver. Nær-døden-opplevelser. Tårer. Redsel. Listen over ord som beskriver de tre årene på sykehus kunne vært så mye lenger. Barn rundt den lille jenta døde i takt og det var millimeter fra at hun selv ble revet bort fra verden også. Mat fristet ikke; kun bittesmå rosinesker og en skje yoghurt i ny og ne skled ned. Hennes mor og far satt og sov ved sengekanten, mens de strøk tårer bort fra det lubne cellegiftkinnet. Febertårer. Redselstårer. Det var nok en salig blanding av saltvann som strømmet ut av de velbrukte tårekanalene. Det var en ufattelig lang og tung krig som ble kjempet på Rikshospitalet. I etterkant er det blitt fortalt at ingen virkelig ikke trodde det ville bli en lykkelig slutt. Selv legene trodde de kunne forutbestemme utfallet av kreften. Allikevel så kan enkelte tilfeller ha positivt utfall. Martine overlevde.

Ettervirkningene og følgene av den dødelige sykdommen var for Martine svært tydelige. Barnehageårene og syv år på barneskolen var preget av mye smerte. Musklene til barn som har gjennomgått benmargsprøver, har vist seg i mange tilfeller å hemmes. De utvikler seg rett og slett i et saktere tempo. Martine merket dette tydelig, men var ikke klar over at det var på grunn av fortiden. Gym var et strevsomt fag. Bena beveget seg så godt det lot seg gjøre, men de sviktet under den lille kroppen. Hun skjemtes. Hvorfor skjedde dette? Selvfølgelig var hun ikke alene om å merke de svake lemmene. Det var her mobbingen startet. Utfrysning ble hverdagslig kost. Denne mobbeformen utviklet seg som bakterier i varmt klima. Det var kanskje ikke flust av skjellsord, men det var den stumme mobbingen. At hun aldri ble bedt med på noe, at de dypeste hemmelighetene hennes ble spredt til alle på skolen og at hun følte seg mer alene enn noen gang tidligere.

2002 tok livet hennes enda en brå vending. Eller, ikke bare hennes liv, men hele familien hennes møtte veggen. Martine var ikke den mest høylytte personen i verden og omsorgsfullheten overskygget hennes egne problemer. Å være omsorgsfull er en helt fantastisk egenskap, men det kan også drepe deg. Hun merket ikke følgene av å stenge alt inne før i 2007. Det er ikke lett å si hvorfor det plutselig ble et vendepunkt, men flere faktorer spilte nok inn. Starten på en rundans av innleggelser på psykiatriske avdelinger og somatisk sykehus var satt igang. Sunnhet, ja, det skulle få henne til å døyve smerten hun bar inne med. Det som skjedde var at det gjorde så mye mer med jenta. Det forverret situasjonen.

Sondemat kan være din beste venn dersom du ikke klarer å bevege hånden fra tallerkenen til munnen. For Martines del ble det hennes fiende. Halsen ble hoven av soppinfeksjoner på grunn av den gnagende plastslangen. Sykepleiere og leger var stadig innom rommet som var tildelt jenta. De presset den tyktflytende, illeluktende næringen ned i sonden, samtidig som det ble tatt hyppige blodprøver og vitamininjeksjoner ble sprøytet inn i musklene. Mellom slagene var hun etterlatt for seg selv bak fire betongvegger; hun fikk verken bevege seg eller snakke i telefonen. Besøk av familie var også forbudt. Hun skulle skjermes fra omverdenen og foreldrene skulle avlastes. "Det er til alles eget beste!". Ok, det hadde kanskje hjulpet andre, men Martine var ikke "andre". Martine var et eget individ med helt egne bekymringer, meninger og forutsetninger. Hele situasjonen ble bare forverret. Det å måtte ha en hærskare av hvitkledde mennesker etter seg uansett hvor enn du beveger deg, kan vel alle med hånden på hjertet si kan gå deg på nervene og få deg til å kjenne deg som et stakkars sirkusdyr i bur? I hvert fall følte den syke jenta det på denne måten.

For å fokusere mindre på spisevegringen var det forbudt å snakke om den. Alt skulle være "normalt". Normalt hadde pasienten glemt hvordan var. Tross alt hadde hun stengt inne alle vonde følelser så lenge, at hun trodde det skulle være slik tankene fortalte henne. Nå skulle plutselig hele Martines verden forandres fordi andre sa hun var annerledes. Hun var syk. Dødssyk. Etter en stund slapp heldigvis jenta å ligge på isolat grunnet manglende hvite blodlegemer, slik hun hadde som kreftpasient. Selv om dette ble opphevet var det ikke snakk om å ha familie på besøk. Gråt ble dagskost. Det ble likestilt med næringsdrikker, som forøvrig ble fortært på høykant. Ikke fordi hun hadde lyst, men det var et nødvendig onde. Et nødvendig onde Martine ikke klarte å forstå. Hun var jo ikke syk. Jo, hun var veldig utmattet, deprimert og vennene hennes forsvant som dugg for solen. Men en spiseforstyrrelse hadde hun så absolutt ikke. Hun forstod ikke hvorfor psykologer og snakketerapi ikke kunne gi henne hjelp. De fortalte at BMI´en måtte krype fra under 11 til 15 før det skulle kunne gi noen som helst virkning. Her spilte Martines tanker henne nok et puss. Det var så altfor mye som ble sagt som hun ikke klarte å forstå. Syk det var hun ikke og undervektig, nei, hun var langt fra det. 

Ja, så nå sitter jeg her da. Martine på snart 22 år, uten noen som helst friskmeldterklæring. Psykologer og leger som skjeller meg ut og forteller hvor dårlig person jeg er, har gitt meg nok. Jeg er syk i hodet, for frisk til å være innlagt, men for syk til å være hjemme. Ok, jeg har innsett at jeg har et problem og jeg har gitt alt jeg har maktet for å stole på andre. Men det er måte på hvor mye et menneske skal bære på sine skuldre. Å vite at helsevesenet bryter loven er ingen kjær følelse. Heller ikke tapet av venner har gjort meg bedre. Akkurat de kan ikke klandres, for jeg vet hvor vanskelig det er å leve med meg selv. Jeg skulle bare ønske jeg snart kan få slippe mer motgang nå! Kamp, blod, svette og tårer. Sykehus har jeg forlengst gitt opp. Der vil jeg ikke ha noen nytte av å være. Nå står jeg på egne ben. Prøver i hvert fall. Som alle andre har jeg drømmer og mål her i livet, men jeg har vært dårlig så lenge at jeg nesten har gitt slipp på dem. I det siste har jeg allikvel begynt å tenke "drømmer og mål har vel ikke oppstått uten grunn?". Jeg våger å tro det, fordi jeg er trøtt av å ikke kunne være glad og å leve i en zombietilværelse. Martine har ikke hatt noe annet enn vonde år. Nå må det snart være nok. Jeg skal fortsette å klore meg fast til håpet om en bedre fremtid. 

Kroppen er som en murstein om dagen. Den er tung av alt, altfor mange tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe å gjenta meg selv, men dessverre er hun der fortsatt og lenker meg fast. Rett foran meg er et veiskille; den ene veien er det et skilt som peker mot noe som lover meg et friere liv der jeg er har flagrende sommerkjole og kan løpe barbent rundt, plukke blomster og nyte jordbær. Derimot er det mange glemte følelser som vil blusse opp i denne nye verdenen. Følelser jeg har glemt hvordan kjennes på kroppen. Den motsatte veien er et like fint skilt, men her er jeg veldig godt kjent. Ved først øyekast er dette det selvsagte førstevalget, men i tillegg er det fastspikret en kjøkkenvekt og strikte tvangshandlinger. Et trygt sted og en trygg verden. For meg, vel og merke.

De fleste ville kanskje valget falt naturlig? Tynn-ufornuftig kjemper en kamp inni meg om å få bytte navn. Hun misliker at hun kalles tynn-UFORNUFTIG. Hun skriker til meg dag som natt og beordrer meg til å skjønne at dette livet jeg har surret meg fast i, er det eneste. Allikevel hører jeg andre fortelle om gode opplevelser, tanker om fremtiden, drømmer og lykke. For meg er dette så diffust at jeg ikke våger å drømme om å oppleve disse tingene. I alle år er det hverdagen jeg nå går igjennom den eneste; dette er normalt. Fy, som jeg hater ordet normalt. Det beviser at det er andre ting som er unormale. Selv om jeg har fått prentet inn at dette er den eneste levemåten i 10 år, så fortsetter leger og psykologer å fortelle meg at jeg er syk. Jeg er psykisk syk og vet ikke mitt eget beste. Kanskje det ikke er helt vanlig å lekke som en vannkran ved hver minste matbit som sklir nedover halsen og utvider spiserøret, men jeg kan vagt huske følelsen av å være alene. Jeg vil på dette tidspunktet faktisk felle litt saltvann når jeg spiser, enn å føle meg ensom. Lille Martine vil jeg ikke skal gjennomgå de samme tingene en gang til. Jeg føler trøst i hun som lever et lykkelig liv i hodet mitt. Hun er overfôret på depresjon og destruktivitet. Dumme, trofaste tynn-ufornuftig har nok ikke BMI på 13. Hadde hun livnært seg på vanlig mat, ville hun mest sansynlig gjort familien blakk på grunn av det høye matbudsjettet. Det gir et klart bilde på hvor stor plass hun faktisk tar opp. 

I det siste har jeg våget meg ut på ville veier. Jeg har sådd en liten hemmelig drøm langt der inne bak den overvektige dysterheten. Innerst inne håper jeg drømmen utvikler seg til en firkløver; ikke ploghavre. Det hadde vært en stor sjanse for meg til å motbevise den styggheten som har farget hjertet mitt sort som tjære. På en annen side så har alle gryende håp og drømmer blitt knust eller misfarget som bjørketrær langt E18. Det er lov å drømme, ja, men jeg har sluttet å tøre. 

Du gir meg angst. Du gir meg altfor lavt blodtrykk. Du gir meg hjerteflimmer. Du gir meg tvangstanker. Du gir meg søvnvansker og skaper avhengighet til sovemedisiner. Du gir meg sosial angst. Du gjør meg avhengig av ting jeg ikke bør være avhengig av. Du låser meg til hjemmet slik at jeg aldri får vært meg. Vært ungdom. Levd livet som man skal leve det. Du fører til tvangsinnleggelser. Du tar fra meg livsgnisten. Du stjeler min evne til å gjøre det jeg elsker; trening, vennebesøk, familiesammenkomster, dansing, latter, glede, livslyst, reising. Du frarøver meg alt som gjør livet verdt å leve. Stemmen din gjør at jeg gråter uten at det kommer tårer. Du får meg til å se på livet som noe meningsløst og noe som ikke er verdt å kjempe for. Jeg vil jo uansett ikke leve til jeg er 30 en gang? Du sier jeg ikke kan noe. Du sier jeg er en dårlig venninne, datter, barnebarn og student. Du sier jeg er overvektig. Du sier jeg ikke kan noen ting. Du forteller at jeg er mislykket. Du hvisker at jeg bør ta lettvinte løsninger for å slippe å gjennomgå det jeg opplever nå. Du sier at jeg har kommet til verden ved en feiltakelse og at det beste som finnes er å sove for å glemme. Forsvinne. Fordufte. 

Allikevel er det noe som holder meg her. Det er som jeg gang på gang beskriver, et helvete å leve dette livet, men den som gir seg vet ikke om det til slutt vil vise seg å være et lys i enden av tunellen. Jeg våger å håpe på det siste. Nå har jeg så altfor mye å tenke på og har det mye tøffere enn på lenge, men uten motgang vet man ikke når man har det bra. De som sier livet er en dans på roser vet ikke hvordan det er å leve, mener jeg. Man blir virkelig sterkere av å kjempe litt. Derfor skal jeg ikke gi meg før jeg trekker mitt siste åndedrag.

Det er sol utenfor de, kremt, flekkete vindusrutene. I mitt hode er det regn. Ikke bare yr, men skikkelig regnskyll du kan sammenligne med regntiden i regnskogen. Utenfor husets panelbelagte vegger er det knapt noen vindkast som gir liv til de foreløpig bladløse grenene. Martines hode er fylt av kripende kast som velter trær, tar tak i biler og kaster de meter på meter bortover, røtter som røskes opp, og paraplyer som vrenges på grunn av de kraftige takene. I dag fikk vi beskjed på skolen av vår kjære lærer at gymprøven utsettes noen dager, noe som gjorde de andre elevene sjeleglade. På min side startet det et oppgjør med meg selv. Planene mine, klippene som holder meg her på jorden, ble endret. Hverdagen min er proppet med slagplaner, tvangshandlinger jeg MÅ følge, regler og restriksjoner. En hel uke og et liv er basert rundt disse. Det er noe som før var noe jeg fant ut ville være smart å bruke for å komme meg helskinnet gjennom en forferdelig hverdag. Nå er det ikke lenger noe jeg gjør frivillig, men det har blitt tvang. Kan jeg si frivillig tvang? Små bagateller bagatelliserer jeg og blåser opp til store heliumballonger. 

Alt jeg gjør kan virke tilfeldig, men slik er det ikke. Dagen før eller uken før en dag, er planlagt i detalj. Uforutsette ting kveler meg. De gir meg angst. Når jeg møter situasjoner der utfallet er at jeg må endre disse "reglene" jeg hatr i hodet, blir jeg så fokusert på all negativitet. Jeg vet det er sunt som grønnsaker å ta ting utfordringer, noe som for meg dette virkelig er. Problemet er bare det at jeg er så altfor god til å planlegge og litt for svak til å endre på planene jeg har lagt for ukene mine. Det kan være seg å stå opp 08.30, men "forsove meg" til 08.35. Eller drikke et glass vann "for mye". Det er dessverre ikke lett å forklare tankespinnet som florerer i hodet mitt når jeg må skyve på de hverdagslige tingene mine, men jeg vet bare at jeg drepes innvendig. Ikke engang om nettene får jeg fri fra dette. Senest i natt hadde jeg mareritt som følge av en uforutsett endring. Det er ingen sovemedisiner i havet som får meg til å hilse på Jon Blund dersom jeg har blitt hilst velkommen av frøken tynn-ufornuftig. For endring i planene kan bety kutting av kalorier. Et skritt nærmere nullpunktet. Et skritt nærmere gressmatten. Døden. Dessverre en faktaopplysning jeg har kjent på mange ganger, men jeg kan ikke gi opp. Blod, svett og tårer. For meg er det storm før stormen!

Me.

Photograph: Fotograf Lisbeth Jacobsen

Dagene går forbi. Alt sklir foran øynene mine som en sakte svart-hvit stumfilm. Det som skjer rundt meg spiller ingen rolle, for det eneste jeg enser er mine egne tanker og opplevelser av mitt avanserte bekymringer. Lik som skuddåret kjenner jeg på et sting av glede boble gjennom blodet. Som en slags første kjærlighet. Ja, for jeg antar det er slik en forelskelse kjennes? Det har jeg nemlig aldri opplevd på kloss hold. Egentlig kan jeg ikke si jeg har merket så mye til denne kokende, positive energien på veldig, veldig lenge heller. Kanskje jeg lettere kunne klart å få ut noen latterutbrudd, grått av glede, løpt barbent i det duggfriske sommergresset, bare fordi det gjenspeiler barndomsminner, sunget til Pocahontasfilmen uten å skjemme meg eller få prestasjonsangst, dratt ut med venninner for å slippe alle hemninger, eller rett og slett kastet kjøkkenvekten i asfalten, om jeg satt på meg skylapper og fulgte den mikroskopiske Martine-stemmen? 

Påsken og julen har for meg alltid vært to av årets høydepunkter. Alle inntrykk og lukter ga meg en barnslig lykkefølelse som jeg aldri ville slippe taket på! Jeg var glad. Jeg hadde det godt. Jeg var et barn så bekymringsløs som barn skal være. Sommeren kom hakk i hæl av favoritthøydepunkter. Isbilens klingende bjeller med en skokk av barn som løp etter den for å få kjøpt den etterlengtede, første sommerisen. Alt fortidlige sommerbad i alt, alt, alt for kalde tjern. Blålige lepper og hakkende tenner. Vannkrig. Liljekonvallplukking. Lange turer i fjellet og den årlige storbyturen. Alt dette er opplevelser som var positive for lille Martine. Ting som gjorde meg glad. Det gjør meg fortsatt godt å tenke på, men jeg tør ikke lenger å slippe innpå følelsen om å ha det bra. 

De siste 10 årene har jeg rett og slett fortrengt tanken på å ha det godt. For de fleste gangene jeg har tenkt "nå er det min tur til å være den glade jenta jeg alltid har ønsket å være. Den jenta jeg engang var!", så har jeg våknet opp dagen etter med verdens dårligste samvittighet og tanker som gjør at jeg fortrenger positiviteten. Hyppigheten av nederlag har bare ballet på seg de siste årene, og jeg kjenner meg selv så alt for godt. Jeg kan sitte i sofaen med biologipensum og være så konsentrert syke meg kan være, før jeg blir truffet i brystet av en forferdelig angst. Det er omtrent umulig å vite når disse anfallene kommer, men det er slik det er. Derfor kan jeg ikke, eller rettere sagt, tør jeg ikke, å glede meg. Det tar drepen på meg og livsgnisten. Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som sliter med de samme opplevelsene som meg, kunne fått god hjelp. I stedet blir i hvert fall jeg fortalt at jeg må legge bekymringene på hyllen og bare spise. For mat er det eneste som hjelper; det er medisin. Ja, men hvorfor er det slik da at maten for min del strør salt i de uhelbredelige blødningene? 

Gule kyllinger. Gule påskeliljer. Gul sol. Gulorange appelsin. Gult på Kvikk Lunsjpapiret. Gul påske. Jeg kan fortsatt huske gleden jeg følte rundt denne høytiden. Det å kjenne den kalde, gode vinden gi liv til det lange håret samtidig som solen gir fregner på nesetippen. Lukten av den søte frukten som skrelles, mens søsteren min koser seg med yndlingssjokoladen sin. Yatzyterningene som viser 1-2-3-4-5-6; FULL STRIGHT. Mormors og mine egenkomponerte spillregler. Latteren og påskeeggrebusen. Det hele får meg til å sitte med en tåre i øyekroken. For dette er gode minner. Ekte barndom fra 90-tallet. Så nær, men allikevel så fjern. 

Å våkne til Påskelabyrinten på NRK P1 var det beste jeg visste. Egentlig kunne jeg la øynene ligge livløst over øyeeplene så lenge jeg ville, men bare det å høre radioens toner fylle øregangene mine ga meg så mye mer. Det er minner som er gode å tenke tilbake på når alt føles så grått og trist. For dager som står i så forferdelig stor kontrast til 2012. På dette tidspunktet er den største gleden å klare å sove 2 timer om natten. Eller i det hele tatt å klare og gå utenfor døren. Det å sette meg ned noen timer med en skoleoppgave som vanligvis vil fullføres på 10 minutter, kan gi meg en kortvarig mestringsfølelse. Men like fort som gleden kommer, knuses den. Ikke bare av en heseblesende stemme som har forfulgt meg i alle år, men også av nære som jeg har fortrodd meg til. I alle år har jeg forsøkt å bygge opp en tillit til andre mennesker, men det har virkelig vært et blodbad uten like. Jeg trodde jeg kunne lære meg å bryte barrieren med å være redd, men nå virker det igjen like uutholdelig vanskelig. 

Jeg vil føle gleden av høytider. Le med mine dyrebare venninner. Spille Yatzy med mormor. Snakke uten å alltid veie hvert ord på vekt. SPISE en appelsinbåt selv om det ikke er favoritten. Male på egg uten å føle prestasjonsangst. Kanskje jeg ikke vil få følelse eller like minner som da jeg var 7, men er det ikke slik at når man blir eldre så er det like magisk å skape sine egne? Drømmer som kan leve videre i senere generasjoner. Jeg vil leve. Kanskje det ikke føles slik på dette tidspunktet, men jeg kan ikke gi slipp på håpet. For mamma har ikke slitt seg gjennom år etter år for å se meg visne.

Bekymringløse øyne som stirrer deg i senk. Godhjertet og tomme for fordommer, fri fra ugjerninger og fulle av tillit. Du har vært her for meg gjennom de såreste tider. Trøstet meg på et vis bare du klarer. Uten å i det hele tatt komme med en eneste vokal eller konsonant, er du den som har fått meg til å kjempe med nebb og klør, svette, blod og tårer. Bare å føle den ru tungen din slikke håndbaken min fri fra tårekanalenes edle dråper. Ja, for jeg har ikke lett for å lekke, men sammen med deg kjenner jeg en indre trygghet. Jeg kan være meg selv. Martine. Ikke tynn-ufornuftig-Martine, men Martine med egne tanker, meninger og standpunkter. 

Ditt treårige liv har nok ikke vært lett for deg. Du har måttet gjennomgå skrik, rop og smelling med dører. Allikevel har du hoppet av glede når jeg har kommet hjem fra en stusselig time på skolebenken. Jenta mi, du får meg til å føle meg spesiell selv om jeg føler meg som den styggeste gråsteinen i universet. Det er ikke uten grunn at hunden kalles menneskets beste venn! 

Kaken presses inn i munnen min. Tårene renner. Kroppen skjelver som et ospeløv. Jeg faller gjennom gulvet, tror jeg. Jeg slår hodet hardt i sengegavlen. Der kommer de virkelige tårene! Min lille babyhund skraper på døren og må ut på det duggfriske vårgresset for å gjøre sitt fornødne. Hun er nok ikke klar over hvorfor matmor subber de blålige føttene sine inn på kjøkkenet, tar fire sovetabletter med en minimal slurk vann mens tårene renner. Hun klynker og slikker meg på hånden. Det er en god trøst å ha. Nå kjenner jeg den kunstige søvnen setter lodd på øyelokkene mine. Jeg forsvinner inn i koma, men de perfeksjonistiske tankene vil allikevel ikke slippe taket.

Selv om lærerene mine ber meg senke skyskraperskuldrene mine, er det en stikkende torne som presser på. Jeg har fra helt siden jeg kunne snakke pålagt meg et overdrevent krav og urealistiske mål. Bra er ikke bra nok! Tynn-ufornuftig har skjult seg bak en busk og hvisket ting inn i øret mitt. Når hennes krav har blitt nådd, roser hun meg. Men allikevel tar det ikke lang tid før dette er for dårlig. Jeg skal ikke være en galloperende hest, men en sprintende leopard. Alt jeg gjør skal være det beste jeg klarer og helst mer enn det. Neglene mine klorer seg fast i håpet om å en dag slippe å ha krav så urealistiske i forhold til forutsetninger, evner og ressurser. Jeg er rett og slett slått ut av min egen utmattelse. 

Selv i koma er jeg bekymret over egne prestasjoner, evner eller muligheter for å realisere målene mine. Jeg mangler fleksibiliteten til å endre mål og krav underveis. Fortapt i detaljer og flisespikkeri. I steden for å starte med høvel og skalpell, starer jeg med sandpapir. Tynn-ufornuftig lar meg ikke slippe unna. Hendene mine skal blø på grunn av hardt arbeid. Ingen ting skal være halvhjertet. Det skal synes at jeg har jobbet og slitt. Heksen lar meg virkelig ikke glede meg over suksess, men får meg til å gruble over hva som kunne vært gjort enda bedre! Høyeste mål er ikke høyt nok. Best kan være bedre. Hun får meg til å heller være lettet over å ha unngått et negativt resultat enn å kjenne genuin lykke over å ha oppnådd noe positivt. Jeg kjenner jeg aldri strekker til eller gjør ting bra nok. Prøveresultater er alt som står i hodet på meg. Det og maten. Maten klarer jeg å håndtere. Jeg fikser det, klarer det, mestrer det! Kunne jeg ikke bare følt det for andre ting også? Fortjener jeg ikke en gang å sove som Tornerose en gang i blant? Perfeksjonisme. Jentesyndrom. Kall det hva du vil. Mitt høyeste ønske er å være mindre perfeksjonistisk. Nå kommer jeg til å ha 3. verdenskrig med tynn-ufornuftig, men det hadde vært godt å en gang kunne føle at jeg strekker til. Jeg vil være en venninne. En datter. Et barnebarn. Ikke en slavearbeider!

Jeg har alltid følt meg annerledes. Så annerledes at jeg helst har holdt ting innesperret i slottet mitt. Ingen har kunnet vite hva jeg har tenkt, fordi min indre frykt for å ødelegge spiren til flere vennskap har vært umenneskelig stor. Alle tanker om at ingen vil like meg dersom jeg forteller hva jeg går og bærer på har tatt opp all min tid. Slottet har blitt beskyttet av tykke kjettinger i form av sosial angst og psykiske lidelser. Jeg innser nå at jeg nok helt sikkert har skøvet andre unna. De kan ikke klandres. Allikevel så vil de som kjenner meg aller best føle det på mils avstand om jeg har en tung periode. 

En viss person i hvit legefrakk som kanskje varsler fare for tynn-ufornuftig, har åpnet øynene mine og vist meg en helt nye verden. Jeg er ikke så unormal allikevel. Så klart, det er ikke hverdagslig for alle å være redd for seg selv, unngå folkemengder og frykte det mest nødvndige i verden. Men den delen av Martine som fykter dette er svakere. Jeg håper den ikke spiser seg sterk igjen på frykten min. Slottet skal være fri fra unødvendige tornekratt!

Er tiden inne for meg? Nå som jeg står mer alene enn noen gang, klamrer jeg meg fast til det trygge og stødige. Det som for meg virker som et sikkerhetsbelte, vil for andre være rene virvelvinden. Ingen ting annet svirrer rundt i topplokket, enn tanken på å gi slipp på boblen min. Bør jeg stikke hull på den? Gang på gang har folk spurt meg "hva er det som holder deg igjen?". Ingen kan gjette hva jeg tenker. Det er ikke bestandig jeg selv vet det engang. 

Da jeg var 12 år hendte det så altfor mye. Snøballen begynte å rulle. Det ballet på seg og nå er jeg fanget. Jeg er låst inne i et mørkt rom fult av dører. Det er altfor mange valg og jeg vil åpne alle på en gang, men samtidig låse de og holde meg på samme sted. Trygt og godt. Surt og bittert. Så klart er livet en humpete landevei, men jeg føler jeg har blitt ledet feil vei. Av meg selv, av "tynn ufornuftig", av...Ja, alt og ingen ting. Når jeg først går i ring, er det da mulig å bare gå rett frem? Bryte sirkelen? 

Noen dager...eller veldig ofte, er ikke livet en dans på roser. Heller en dans på torner. Tornene graver seg inn i meg og river meg opp. Den voksende tumoren strør salt i tornesårene. En jul innenfor fire vegger av betong har virkelig forandret min tilværelse. Dessverre ikke til det positive. Fritt sykehusvalg er en positiv ting, men hva skjer når du i det ene øyeblikket får høre at du er for syk til å være hjemme, og i det andre for frisk til å få et sykehustilbud? Det er ikke lett å ha en ønskelistelang remse av diagnoser hengende over deg. Man føler seg for annerledes til å være sammen med andre. En kjenner seg utenfor. Alene. Redd. Det er en grunn til at du blir tildelt resepter på ulike medikamenter, men en drasjert tablett vil bare lette på trykket. Selve brådden vil sitte igjen. Det er som å trå på en veps; du føler du har fått den bort, men du kjenner den forferdelige sviingen i lang tid etterpå.

Jeg vandrer i denne tykke tåken. Rundt meg selv. Rundt i det samme tankespinnet. Jo mer jeg beveger meg, jo mer vikler jeg meg fast. Skal jeg prøve å kjempe? Da risikerer jeg å danne et større kaos enn det allerede er. Det tryggeste er å stanse tid, sted og stenge følelsesinntrykk ute. Da vil jeg verken få det bedre eller verre. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er best for meg lenger. Jeg trodde jeg hadde funnet "den rette" til å hjelpe meg, men som sagt så er jeg for tilstede til å kunne holde på henne.